BOK: Pornodebatten i Norge er så opphisset at den har trekk av et lynraskt nummer med for tidlig sædavgang av typen «Wham, bam, thank you mam!», skal vi tro Kjetil Rolness og hans murstein av et debattinnlegg, «Sex, løgn og videofilm».
«Deltakerne hisser seg opp, inntar faste stillinger, dunker løs på hverandre med innbitt alvor og får utløp for store mengder innestengt frustrasjon og aggresjon. Og etterpå er vi like kloke,» skriver han innledningsvis. Selv bruker han mer enn 360 sider og et noteapparat som kunne vært utgitt som eget bind i sitt felttog mot «antipornofeministene». Disse består som kjent av Kvinnegruppa Ottar, Rød Ungdom, Mona Høiness og en håndfull andre barrikadestormere. Av og til lurer man på om Kjetil Rolness skyter spurv med kanoner. Pornografi er tilgjengelig overalt: i kiosker, på hotellrom og på Internett. I dag er «mainstream porno» en del av hverdagen og gatebildet: i undertøysannonser, i rockvideoer, filmer og ukeblader. Pornotilhengerne har altså vunnet kampen om tilgjengelighet. Men, ifølge Rolness, de har tapt pornodebatten. Derfor altså denne boka.
Trosspørsmål
Det handler om ideologi mer enn om erigerte peniser i bevegelse. Kjetil Rolness bruker første halvdel av boka til å liste opp 20 myter om porno som han skyter ned etter tur. Det dreier seg om alt fra kvinnepolitiske mantra av typen «Porno er teori, voldtekt er praksis» til mer interessante problemstillinger som at porno er vanedannende og skaper behov for stadig sterkere saker, omtrent som narkotika.
Rolness legger aldri skjul på at han er tilhenger av alminnelig voksenporno, og trekker naturligvis en grense mot barne- og voldsporno som han kaller dokumentasjon av overgrep, og dermed utdefinerer fra sjangeren.
Han argumenterer så overbevisende - viser til forskningsmateriale og introduserer leseren for aktørene i «pornofabrikken» San Fernando Valley - at man nesten blir tilhenger av porno på blå resept. Likevel koker det hele ned til et spørsmål om overbevisning: Tror man eller tror man ikke at porno er kvinnediskriminerende?
Døve ører
Kjetil Rolness tror ikke, jeg tror heller ikke, men en uhellig allianse av antipornofeminister og mørkemenn og - kvinner i regjering og Storting sørget for at vår nåværende pornolov - den strengeste i Skandinavia - ikke ble liberalisert da saken ble behandlet sommeren 2000.
Både Straffelovrådet (1985) og Seksuallovbruddutvalget (1997) hadde avvist at straffetrussel er et egnet virkemiddel mot pornografi som ikke skader noen. Den seinere Ytringsfrihetskommisjonen kom likeledes til at det norske pornoforbudet var for omfattende. Alt for døve ører; antipornoaktivistene skrek for høyt.
Kjetil Rolness er modig som står på barrikadene for noe så halvsnuskete og tidvis uappetittlig som porno. Men trekker man linjene fra debattene om «Fra Kristianiabohemen», «Sangen om den røde rubin» og «Uten en tråd», ser man at lite har skjedd med norsk formyndermentalitet: Det vi ikke liker, forbyr og straffer vi. Rolness har dermed inntatt en helt nødvendig misjonærstilling.
