JUBILEUM: Albert Camus er den store kultforfatteren fra sin generasjon. Selv om han ikke blir offisielt feiret verken i Frankrike eller Algerie, blir han markert med store og små arrangementer over hele Frankrike. Her i typisk positur, med sigarett og avis, et år før han døde. Foto: AFP / NTB Scanpix
JUBILEUM: Albert Camus er den store kultforfatteren fra sin generasjon. Selv om han ikke blir offisielt feiret verken i Frankrike eller Algerie, blir han markert med store og små arrangementer over hele Frankrike. Her i typisk positur, med sigarett og avis, et år før han døde. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

I morgen ville keeperen i fransk filosofi fylt 100 år

Fredrik Wandrup om Albert Camus (1913-1960).

Meninger

Albert Camus er den store individualisten i fransk litteratur og tenkning. Fortsatt er han aktuell, ikke minst for sin sterke uavhengighet og sitt krav til mennesket om uavlatelig å være i opposisjon. I morgen er det hundre år siden han ble født. Men hans stemme er ennå sterk. Han blir lest av stadig nye generasjoner og omfavnet for sin åpne holdning til livet og tilværelsen.

Hans renommé hviler på de tre romanene og de to filosofiske essayene han utga mens han levde. Men verket hans består også av et vell av noveller, reportasjer, dagboksnotater, reisebrev, foredrag, erindringer; bøker som stadig blir utgitt i nye utgaver. Bare i Frankrike kommer 60 verk av og om Camus ut i anledning jubileet.

Fortsatt diskuteres hans holdninger og livssyn. I en periode under og etter andre verdenskrig var han en nær venn av Jean Paul Sartre, den store guruen på Seinens venstre bredd. Men i 1952 brøt Sartre tvert med Camus. Den antiautoritære tendensen i essayet «L'Homme Révolté» (norsk utgave «Opprøreren», 1995) falt ham tungt for brystet. Likefullt bejublet Sartre sin tidligere kamerat etter at han døde og kalte hans verk «et av de mest originale» i den franske litteraturen.

De to var selvsagt svært forskjellige. Sartre vokste opp i et høyborgelig miljø i Paris, akkurat som sin livsledsagerske Simone de Beauvoir. Han hadde aldri manglet verken bøker eller mulighet for utdannelse. Albert Camus derimot vokste opp i stor fattigdom i Algerie. Faren ble innkalt i første verdenskrig og ble drept under slaget ved Marne i 1914, da Camus var ett år gammel. Camus' mor jobbet deretter som vaskekone. Hun kunne verken lese eller skrive. Deler av barndommen bodde han hos en autoritær bestemor. I perioder var han direkte underernært.

Både deres bakgrunn, livsholdning og fysikk var svært forskjellig. Den pussig utseende Sartre ble av onde tunger sammenlignet med Quasimodo, ringeren fra Notre Dame, mens Camus ble kalt filosofiens Humphrey Bogart. Men de fant sammen i motstanden mot tyskerne under andre verdenskrig. Etter krigen var de begge en del av det livlige miljøet i støket rundt Boulevard Saint-Germain, der en ny, intellektuell generasjon satt i time etter time og diskuterte filosofi, politikk, litteratur og moral.

Mange ble svorne tilhengere av kommunismen, som sto sterkt i Frankrike. Blant disse var marxisten og eksistensialisten Jean Paul Sartre. I «Opprøreren» kritiserte Camus troen på kommunismens utopier. Han kunne ikke gå med på at målet helliger midlene, og han så at ingen revolusjon kunne gjennomføres uten bruk av vold, forfølgelse og konsentrasjonsleire. Dette ble for mye for Sartre, som sablet ned boka og kalte Camus verdensfjern. Men ingen kunne forhindre at Camus i ettertid blir betraktet som en større dikter og en mer pirrende tenker enn sin litterære bøddel.

Den danske litteraten Jørn Boisen uttrykker det slik i sin bok: «Albert Camus - En introduksjon»: «Etter hvert som de store utopier har bleknet, har ettertida hatt en tendens til å gi Camus, individets talsmann, rett overfor Sartre, som var de store visjonenes mann. Ja, det viste seg faktisk seinere, at i alle de sammenstøt, som Camus hadde med sin samtids intelligensia, at det var han, som sto for det fornuftige, mest etiske standpunkt.»

Hva mente egentlig Camus? Kanskje var han mer dikter enn filosof, og han hadde en innebygd motstand mot ferdige, filosofiske systemer. Han motsatte seg både å bli kalt eksistensialist og absurdist. Men det er «det absurde» han først og fremst er blitt forbundet med. I sitt verk «Myten om Sisyfos» gir Camus et bilde på det han kaller den absurde situasjon. Sisyfos er en figur fra den greske mytologien. Hans straff er at han stadig må rulle en stein opp på et fjell. Straks han når toppen, ruller steinen ned igjen. Dermed må han begynne på nytt, og slik fortsetter det, i evig tid.

Camus oppfattet vår tilværelse som selvmotsigende. Mennesket er fra fødselen fylt med en forestilling om et godt og skjønt liv. Det søker stadig etter meningen med livet. Dette er håp og ønsker som virkeligheten ikke er i stand til å innfri. Mennsket er fylt av spørsmål, men verden er taus. Vi er altså fanget mellom drøm og virkelighet, for å si det enkelt. Dette er den absurde situasjon.

For Camus er det beste svar på dette paradokset å godta det, kanskje til og med nyte det. Forsøke å fylle dette gapet med gode handlinger og dyrkelse av den skjønnhet og de sanselige nytelser verden byr på. Altså leve i konstant opprør mot trangen til å gi opp. Andre måter å takle situasjonen på, kan være å ta livet av seg. Det er ifølge Camus en relevant, men dårlig løsning. Eller man kan hengi seg til tro på at en religion eller en politisk ideologi kan fylle tomrommet. Det oppfattet Camus som å trøste seg med en løgn. Bare ved å akseptere det absurde, kan man overvinne det.

Da jeg i sin tid begynte på universitet, startet jeg med idéhistorie. Nokså overmodig registrerte jeg meg med spesialemnet «Eksistensialistiske ideer i moderne skjønnlitteratur», inspirert blant annet av Colin Wilsons bok «The Outsider». Jeg skrev side opp og side ned om Kafka, Hemingway, Beckett, Eliot, Sartre, og ikke minst Camus. Det gikk unna.

Essensen av stoffet kunne likevel sammenfattes i to ganske enkle setninger, som jeg hadde malt i rødt og hengt opp på studenthybelen: «Det er håpløst og vi gir oss ikke,» sitert etter Jan Erik Vold. Og «Leve som om det var en fremtid og et håp,» hentet fra den danske poeten Ivan Malinovski. På mange måter er disse slagordene - i all enkelhet - et ekstrakt av Camus' livsholdning. Det gjelder å eksistere, også etter at man har erkjent at livet, særlig i lys av døden, er uten noen dypere mening. Til tross for en slik erkjennelse, må det være mulig å leve et godt liv.

I forhold til Sartre var Camus en folkets mann. Før han fikk tuberkulose i 17-års alderen, hadde han en lovende karriere som fotballkeeper. Filosofen Øyvind Kvalnes skriver om Camus i sin bok «Målvaktfilosofi» (2007) at Camus fikk denne plassen på laget fordi bestemora anså at det slet minst på skosålene. I en artikkel om tida på gressmatta skriver Camus: «Det viktigste jeg har lært om moral og forpliktelser har jeg fra fotballen.» Her lærte han alt om samhold, hederlighet og løsning av konflikter.

Kvalnes skriver at Camus som målvakt lærte å være klar for det uventede i livet. Det er aldri godt å si hvor ballen kommer fra. Dessuten mener han at det fins paralleller mellom Sisyfos og keeperen. Begge vet at ballen må hentes på ny og på ny, enten den har trillet ned fra et fjell eller havnet i nettet. «Camus har satt spor etter seg i målvaktfilosofien,» skriver Kvalnes, gjennom «...målvakten, outsideren som har tatt på seg et smertefullt oppdrag med uendeligheten som tidshorisont, men som likevel klarer å bevare gnisten av glede midt oppe i alt det vonde.»

Keeper-rollen understreker gnisten av solidaritet med folk flest som preger Albert Camus' liv og verk. Han ønsket ikke å skape noe filosofisk system, bare en rettesnor. Han irriterte seg over pretensiøse pratmakere på Montparnasse. Han sier et sted: «Ikke gå bak meg; jeg går kanskje ikke først. Ikke gå foran meg, jeg følger kanskje ikke etter. Bare gå ved siden av meg og vær min venn.»

Han glemte aldri hvor han kom fra. I en erindring kalt «Sommer i Alger» skriver han:

«Å føle sine bånd til en jord, sin kjærlighet til noen mennesker, å vite at det alltid finnes et sted hjertet kan slå i takt med - det er allerede meget visshet for bare ett menneskeliv.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook