HISTORISK: Stortingspresident Olemic Thommessen bærer Grunnloven opp i Rikssalen i Eidsvollsbygningen. I dag skal han bringe Mossekonvensjonen til Moss. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
HISTORISK: Stortingspresident Olemic Thommessen bærer Grunnloven opp i Rikssalen i Eidsvollsbygningen. I dag skal han bringe Mossekonvensjonen til Moss. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

I Moss for en dag

I dag feirer hele landet Mossekonvensjonen - den siste fredsavtale mellom Norge og Sverige.

Kommentar

Moss er en by det er lett å kjøre forbi. Men i dag er det ikke mulig, heller ikke for stortingspresident Olemic Thommessen. For han skal spille en hovedrolle når Mossekonvensjonen i dag fyller 200 år. Med seg i snippeska har han også den originale teksten. Den ligger vanligvis i Stortinget, men i dag skal den på en fransk visitt i den byen som for mange var nederlagets by i 1814, men som egentlig var byen der grunnlaget ble lagt for et selvstendig Norge i union med Sverige.

Mossekonvensjonen er en tredelt avtale mellom dels et selvstendig Norge og kong Carl 13. av Sverige, (som var avfeldig, men ikke død) dels en personlig avtale mellom den nyvalgte norske konge, Christian Frederik, og den nyvalgte svenske kronprins, Carl Johan. Avtalen var også en våpenstillstandsavtale etter den kortvarige krigen mellom Norge og Sverige fra 26. juli til 14. august.

Krigen, som ble den siste mellom de to land, var et totalt nederlag for Norge og for kong Christian Frederik, og en like total seier for den svenske krigsherren Carl Johan, den tidligere napoleonske marskalk og revolusjonshelt. Men begge utøvde stor politisk klokskap under forspillet til konvensjonen: Den unge norske kongen innså at Norge ikke hadde sjanse til å motstå bestemmelsene i Kiel-traktaten fra januar, der Norge, på stormaktenes ordre, ble gitt fra den danske kongen til den svenske, «som en flokk kveg», som det ble sagt i Norge. Det store selvstendighetsverket om våren var morsomt så lenge det varte, også for den danske statholderen og opprørslederen Christian Frederik, men realitetene var at stormaktene ville det annerledes, og det samme ville Carl Johan. Norge måtte gi seg.

Derfor kjempet Christian Frederik forsiktig under krigen, og foretok for det meste tilbaketog. Men Carl Johan var også tilbakeholden, og allerede etter noen dagers krig, signaliserte han vilje til forhandlinger om fred. Og under over alle undre dette undrenes år: Han tilbød at Norge skulle beholde grunnloven, med nødvendige endringer i union med Sverige. Men til gjengjeld måtte Christian Frederik abdisere og legge sin myndighet i Stortingets hender. Og det var viktig at Norge slik ble betraktet som en forhandlende part, ikke som en flokk kveg. Den gamle svenske-kongen måtte rett og slett forhandle enda en gang om sitt bytte. Det bygde opp under den norske selvbevissthet i de 91 år som fulgte.

Avtalen i Moss har ikke stått som en lysende fakkel over det norske frigjøringsverket. Konvensjonen har knapt vært feiret ved tidligere jubileer. Men egentlig er det her kong Carl Gustaf og kong Harald burde ha møttes i dag: De ville vært likeverdige: Bernadotten Carl Gustaf som krigens seierherre og glücksburgeren (med Bernadotte i seg) Harald som den politiske seierherre.

Det er det siste som teller.