I motens Mekka

Vi har ham ikke nå heller.

BOK: Etter femten år i eget motehus, beundret av «le tout Paris», stengte Per Spook dørene i 1994. Hvordan opplevdes det å se et livsverk fare, å sette staben på porten, å overlate den fasjonable gateadressen til andre?

Armlengdes avstand

Det får vi ikke noe fullgodt svar på i Knut Faldbakkens biografi. Årsaken er Spooks evne til å holde selv sin biograf på en armlengdes avstand. Han har alltid skjult seg for verden, trukket seg tilbake, vært tilfreds med et slør av mystikk rundt sin person. Denne fjernheten er så påfallende at Faldbakken i et av de siste kapitlene orienterer leseren om hvorfor han - av alle - ikke har stilt den eremittaktige Spook et spørsmål om kjærligheten. Det føltes rett og slett ikke relevant, skriver Faldbakken. For Spooks lidenskap ligger i kreativiteten, i å skape klær og vakre objekter. Stikkordet for alt han lager, er «perfekt». Dermed er dette blitt en biografi om motedesigneren Spook. Mannen glipper unna.

Samtaler

«Per Spook» er i større grad ei samtalebok enn en tradisjonell biografi. Faldbakken og Spook er omtrent jevngamle, de møtes over kjøkkenbord i Sigdal og bistrobord i Paris, og de har mye å snakke om. Forfatteren trasker etter designeren til gamle venner og falne stjerner for å memorere Per fra Bisletts fantastiske vei mot salongene i Paris.

Faldbakken er sterkt til stede i teksten. Han er nordmannen som fortolker det parisiske for leseren, forklarer Spooks storhet og anseelse for et publikum som kanskje aldri helt forsto seg på denne krysningen av hjemmestrikk og couture i femtitusenkronersklassen. Faldbakken beskriver sitt første møte med en Spook-modell, en strikkegenser utstilt på Stortorget på Hamar en vårdag i 1981. Han bare måtte ha den. Hans mor er forundret over mønster og vanskelighetsgrad, men går med på å strikke den. Derfra er det kjærlighet i hver maske.

Lite lukt og smak

Som fortolker av moteverdenen er Faldbakken ypperlig. Han evner å få fram det nyskapende, nærmest kvinnefrigjørende i Spooks designfilosofi. Som historieforteller er han underlig svakere. Høydepunktene i Spooks karriere - åpningen av eget motehus, tildelingen av utmerkelsen Gullfingerbølet - beskrives med lite lukt og smak. «Gøy», sier Spook, «jeg tror vi gikk ut og feiret på toppen av Eiffeltårnet». Det er som om Faldbakken, som ellers er en svært sanselig forfatter, tar - eller mister - farge av den asketiske Spook. Moteskaperens nøkternhet preger hele boka.

Talentfull tegner

Visuelt er den formet av hans karakteristiske svart-hvite strek, og viser hvilken talentfull tegner designeren er. Her ser vi åttitallets enorme skuldrer, øreringer lange som musefletter, silhuetter fra en forgangen tid. Det er viktig designhistorie, men gir boka et nostalgisk preg.

Spooks kolleksjoner fra 1977 til 1994 vises kronologisk. Leseren kan således følge designerens utvikling, men mister kontakten med teksten. Når Faldbakken beskriver Jane Birkin som brud i Pers første kolleksjon, skijentene på podiet i Paris eller Dorthe Skappel som faller pladask for en kjole, blir vi nysgjerrige på å se nettopp dette.

Skapt seg selv

Boka gir et inntrykk av en mann som har skapt seg selv fullt og helt.

Spook insisterer på at foreldrenes skilsmisse ikke var smertefull, at det å sulte i Paris var en slags ære, at stengningen av motehuset var til å bære, tross alt. Faldbakken avfinner seg med denne fjernheten og beskriver sitt objekt ved å sitere André Malraux:

«Mannen er i første rekke det han skjuler.»