I musikkens lønnkammer

Med sommerens kammermusikkfestivaler vel i havn, trekker de ihuga elskerne av sjangeren seg tilbake til avspillingsanleggene, i en konsertsesong som ennå ikke har funnet rom for mer permanent kammermusikalsk aktivitet. Her, i musikkens lønnkammer, er det til gjengjeld mye å velge i, også utenfor allfarvei.

Ta for eksempel Mendelssohns seks strykekvartetter, som få har hørt om og enda færre virkelig hørt. Nå har Quatuor Mosaoques spilt inn de to første av dem, op. 12 og op. 13, på Astrée.

Selv i denne enkleste delen av Mendelssohns kammermusikalske verden makter disse fire musikerne å gi oss noe nytt. I verker som ellers lett kan bekrefte inntrykket fra symfonikeren Mendelssohn av det overflatiske, ja nesten glatte, trenger de langt nok inn i musikken til at den byr på motstand. Allerede klangen er verd å stoppe ved, fordi Quatuor Mosaoques går bakenfor det polerte og lokker fram stoffligheten i strykerklangen, som vinner sin egenverdi tilbake. Slik får de fram friksjonen mellom de enkelte stemmene. Dette preger verkfortolkningen, som vinner ny temperatur og gir nærkontakt med det pulserende livet i musikken.

Liv er det ellers nok av i Franz Schuberts kammermusikk, ikke minst de seine verkene som syder av levd liv, bøyd og tøyd mot melankolien, men også forunderlig livgivende i sin evne til å la sorgen få strømme fritt, ut mot fascinasjonens forsvinningspunkt.

Nærgående

I hendene på de rette utøverne utstråler Schuberts kammermusikk en nesten hypnotisk kraft, av det slaget som suger deg inn i forløpet og får deg til å ønske at det aldri skal ta slutt. Jörg Dählers, Hansheinz Schneebergers og Thomas Demengas utgivelse på ECM, på henholdsvis hammerklaver, fiolin og cello, er en innspilling av dette slaget. Lyden er selvsagt suveren, slik den pleier å være på ECM. Slik faller alle stengsler mot musikken selv, Schuberts 2. klavertrio, i Ess-dur, og adagioen for samme besetning og toneart, den såkalte Notturno. Det klinger enkelt og nærgående, i et samspill helt på nivå med den legendariske innspillingen signert Isaac Stern, Leonard Rose og Eugene Istomin fra 60-tallet, referansen for alle seinere forsøk. I tråd med vanlig praksis nå for tida, spiller Jörg Dähler på hammerklaver, tett på den type klaver Schubert selv skrev for. Men til forskjell fra mange av sine likesinnede kolleger makter Dähler en nesten sømløs innføying av klaverpartiet i totalbildet, slik at dets nyanserikdom klinger helt selvsagt.

Mens vi har fatt i den enden, er det på sin plass å gjøre oppmerksom på en av de få andre som makter det samme, nemlig den amerikanske pianisten Robert Levin. Sammen med John Eliot Gardiner og hans Orchestre Révolutionaire et Romantique har Levin spilt seg gjennom Beethovens klaverkonserter.

Fornyende

På sin siste utgivelse, av klaverkonsertene nr. 3 og 4, lykkes de begge på et nivå som det nesten var umulig å forestille seg bare for få år siden, da forsøkene med det moderne konsertflygelets forløper tok til. Hammerklaveret føyer seg inn i orkestersatsen, men erobrer samtidig et register av nyanser som faktisk tas bedre vare på av moderne opptaksteknikk enn av moderne konsertsaler.

Dette synes å ha inspirert Levin i fortolkningsmessig dristighet. Han overgår seg selv, i en av de frieste og mest inspirerte Beethoven-fortolkninger på mange år, uansett instrumenttype. Det må kunne sies å være et flott, men forhåpentlig foreløpig punktum i forsøkene på å få Beethoven til å låte nytt.