KREVENDE: I Norge har det lenge vært vanskelig å snakke om kunstnerisk kvalitet, og det å kritisere noe, blir ofte sett på som en kritikk av publikum. Samtidig er det vanskelig å definere kvalitet, som opererer langs forskjellige skalaer og etter forskjellige kriterier. Foto: Shutterstock.
KREVENDE: I Norge har det lenge vært vanskelig å snakke om kunstnerisk kvalitet, og det å kritisere noe, blir ofte sett på som en kritikk av publikum. Samtidig er det vanskelig å definere kvalitet, som opererer langs forskjellige skalaer og etter forskjellige kriterier. Foto: Shutterstock.Vis mer

Kunstnerisk kvalitet:

I Norge blir det å kritisere en bok, oppfattet som kritikk av bokens lesere

Krenkelsesklimaet og kommersialiseringen gjør det vanskeligere å ha den kompliserte samtalen om kunstnerisk kvalitet.

Meninger

BERGEN (Dagbladet): Det er noe underlig ved et begrep som «kunstnerisk kvalitet». Det beskriver noe som er både både objektivt og subjektivt, noe som oppfattes som viktig, men som likevel flykter unna idet man prøver å definere det. Sist uke arrangerte Norsk Kulturråd en konferanse om kunstnerisk kvalitet i Bergen, der de lanserte den nye antalogien «Kvalitetsforhandlinger», i et forsøk på å tjore beistet til en påle — eller i alle fall undersøke nærmere hvordan det fungerer. Kulturrådet, som porsjonerer ut midler til norsk kulturliv fra en stor, offentlig sekk, må kunne begrunne både hvorfor de gir penger til én aktør og ikke en annen, og hvorfor de gir ut penger i utgangspunktet.

I Norge er vi notorisk ubekvemme med å snakke om kvalitet i det hele tatt. En tendens som har blitt forsterket de siste årene, er hangen til å sette likhetstegn mellom det som er populært og det som er bra. Under kulturrådets konferanse pekte mangeårig kritiker Audun Vinger på at kritikere nå i stadig større grad blir oppfordret til å ta for seg noe som allerede er populært, og beskrive kvaliteten som gjør at det slår an.

Eks-kulturminister Linda Hofstad Helleland var opptatt av å arrangere fest for kunstnere som hadde slått gjennom internasjonalt, og rakke ned på kritikere fordi de (mente hun) hadde andre synspunkter enn folket. Diskusjonen om norsk kultur og norske verdier foregår på et tidspunkt der skolens pensumlister ikke nevner konkrete, betydningsfulle forfatterskap, og har ikke gjort skolemyndighetene mer opptatt av at skolebarn bør lære om det som anses som det viktigste og mest betydningsfulle av norsk litteratur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er litt over ti år siden forskningsprosjektene til sosiologene Ove Skarpenes, Rune Sakslind og Roger Hestholm viste at den velutdannede norske middelklassen gjennomgående så på det som moralsk betenkelig å si at en forfatter var bedre enn en annen. De sosiologene hadde snakket med, som alle hadde utdannelse på masternivå eller mer, brukte i stor grad kulturopplevelser som avslapning. De kunne være mistenksomme mot de som søkte seg mot kunstopplevelser for å bli utfordret eller beriket. En av dem sa at han unngikk filmer og bøker som hadde fått god kritikk, fordi han var overbevist om at det var for avansert for ham.

Mange av sosiologenes respondenter var overbevist om at intellektuelle er folk som ser ned på andre. De karakteriserte også intellektuelle i langt hardere ordelag, som virkelighetsfjerne snobber, enn de intellektuelle antagelig ville brukt for å karakterisere dem. Disse svarene var markant annerledes enn de som ble gitt i undersøkelser i Frankrike, der respondenter smykket seg med å ha et fortrolig forhold til kunst som ble oppfattet som høyverdig.

Det er som om kombinasjonen av en vàrhet for krenkelser og en dreining mot det kommersielle har skapt et kulturelt klima der det er vanskelig å hevde at noen verk holder høyere nivå enn andre. Å være kritisk til en bok, film eller teaterstykke blir automatisk sett på som en kritikk av publikummerne som søker seg til dem. Sier du at Stieg Larssons bøker er dårlige, blir det forstått som om du ser ned på Larssons lesere. Slik er det naturligvis ikke, men det er en overbevisning som hos mange sitter dypt.

Denne berøringsangsten har vært en hemsko for norsk kulturdebatt. Det kan hindre nysgjerrige lesere i å søke seg mot kanonisert eller kritikerrost litteratur, fordi denne søkenen blir sett på som noe snobbete snarere enn noe stimulerende og berikende. Slik er det jo på nær sagt alle felt: Å bli en erfaren bruker, leser eller tilskuer kan gjøre deg oppmerksom på nye lag av kunstverket enn de mest åpenbare — og dermed gjøre det klart at det ikke er all kunst som kan tilby følelsesmessig dybde, utvidende opplevelser eller kompliserte ideer.

Det er ikke noen motsetning ved å mene at det er verdifullt å opparbeide seg denne evnen, og lære seg å sette pris på mer utfordrende kunstopplevelser, og samtidig unne alle som vil å bruke kunst og fortellinger som dekor og avslapning. De fleste, også de som lever av å fortolke kunstverk på et høyt nivå, liker å synke ned foran noe motstandsløst når de er slitne og bare trenger å få noen torsdagstimer til å gå.

Troen på at kunst er mer enn underholdning, at det kan gi kunnskap og opplevelser som bør være alle forunt, er blant årsakene til at staten investerer tungt i norske kunstnere. De som forvalter disse investeringene, blant annet de som sitter i Norsk kulturråd, er det viktig å kunne forsvare investeringene som gjøres i et klima som ikke er spesielt gjestmildt for denslags.

Konferansen de selv arrangerte, kunne hatt godt av mer konkretisering, større vekt på perspektiver knyttet til smak og klasse, og til de brutale sammenligningene som fortolkere og bevilgere ofte må gjøre. Men konsentrasjonen om det overordnede nivået, om hvordan kvalitetsvurderinger uunngåelig er både viktige og udefinerbare, er også vesentlig for den mer utadvendte siden av jobben. Det ble snakket om hvordan det finnes ulike skalaer for kvalitet som vektes forskjellig av ulike fortolkere, og hvordan jakten på det nyskapende, det som bringer en kunstform fremover, også er en jakt på verk som skaper sine egne premisser og ikke uten videre lar seg sammenligne med andre.

I forordet til «Kvalitetsforhandlinger» pekes det på hvordan offentlige debatter om kunstnerisk kvalitet har det med å bli banale, med underforstått latterliggjøring av både de sære kunstnerne og folket som ikke forstår dem, fordi premissene for ordskiftet ikke er lagt. All den tid de som styrer på det politiske nivået oftere og oftere krever tallfestet dokumentasjon på at de investerer i noe verdifullt, må man både kunne peke på at dette ikke kan gis på den måten mange skulle ønske — men at kulturpengene likevel gir store gevinster som er vanskeligere å definere, enten de går til kunstverk som setter hjerter i brann eller sinn i kok, eller begge deler.