Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde er skuffet over at Norge onsdag vant plass i FNs sikkerhetsråd.
– Det er et nederlag for de av oss som ønsker at Norge skal bruke diplomatiet til å fremme nasjonale interesser i utenrikspolitikken, sa han til NTB.
Tybring-Gjedde tar feil. I Norges interesse er nettopp å insistere på internasjonal lov og regler i en multilateral verdensorden. Slik sikres fred og stabilitet, slik sikres mindre land mot stormaktenes overmakt.
Stortingsrepresentanten har derimot rett, når han peker på at vi kan komme i skvis mellom stormaktene og risikere reaksjoner for arbeidet i Sikkerhetsrådet. Det blir krevende. Og det er en viktig mulighet.
Sikkerhetsrådet er FNs viktigste organ og stedet der de viktigste avgjørelsene i internasjonal politikk blir tatt. Alle resolusjoner derfra blir automatisk bindende internasjonal lov. Nå har Norge altså fått plass rundt bordet. Det er en stor ære å bli valgt, og en plass i Sikkerhetsrådet gjør Norge mer synlig.
Diplomatene jubler høyest. Vil man drive diplomati, er det rundt dette bordet man vil sitte. Utenrikstjenesten har lagt ned et enormt arbeid i valgkampen. Mange mener mye om de 29 millionene som er brukt, blant annet på rosa sokker, paraplyer og mansjettknapper. Vaffeldiplomatiet er utvilsomt en del av suksessen. Vel så viktig har likevel de mindre synlige grepene vært.
Tidligere toppdiplomater har de siste åra vært spesialutsendinger, for å overtale enkeltland verden over til å stemme på Norge. Hvilke gjenytelser de har lovet, er det langt større grunn til å være kritisk til. Hvis vi stemmer for Tadsjikistan i 2028, er det ikke fordi vi tror diktaturet er best egnet.
En plass rundt bordet er staselig, men det er liten vits i å sitte der hvis vi ikke har noe annet mål enn å være til stede. Vil man gjøre en forskjell, må man noen ganger heve stemmen.
De uttalte prioriteringene for norsk plass i Sikkerhetsrådet høres vakkert, ullent og uforpliktende ut: Folkeretten, fredsdiplomati, kvinners deltakelse, beskyttelse av sivile og klima. Men om vi bruker muligheten til å stå prinsippfast på disse verdiene, kan Norge bli en tydelig stemme og pådriver i rådet.
Forrige gang vi hadde plass, gjorde vi ikke det.
Da Norge satt i Sikkerhetsrådet i 2001 og 2002, gjorde norske diplomater godt inntrykk på kolleger fra de vestlige stormaktene og FNs generalsekretær. Men vi holdt en lav profil og oppnådde ingen politisk gevinst. I 2003 oppsummerte daværende PRIO-direktør Stein Tønnesson, i tidsskriftet Internasjonal politikk, perioden som «politisk mislykket». Han mente at Norge ikke evnet å si tydelig fra, da USA ville gå til angrep på andre land uten FN-mandat. Motstanden mot krig i Irak dannet noen av de største demonstrasjonstogene i norsk historie, men konsensuslinja gjorde Norge utydelig i utenrikspolitikken.
Det er nettopp slikt vi må unngå, hvis vi skal fylle målsettingene med innhold. Som et lite land er vi avhengige av at overnasjonale institusjoner respekteres og at internasjonal rett følges. De faste medlemmene i Sikkerhetsrådet har ofte motstridende interesser, og hva Norge sier og stemmer kan og vil bli brukt mot oss.
Å insistere på folkeretten er honnørord her hjemme, men vanskelig i praksis. Selv om Russland har blokkert alle resolusjoner om annekteringen av Krim, sendte diskusjonene i Sikkerhetsrådet et krystallklart signal. Å snakke om menneskerettigheter høres lett ut i Norge, men krever ryggrad hvis man skal stå opp mot Kina om situasjonen i Hongkong. Å stå opp for prinsipper uten å ryke uklar med stormaktene er diplomatisk kunst på høyeste nivå.
Norges motiver og verdier vil raskt bli satt på prøve. Plassen i Sikkerhetsrådet kan være en ypperlig plattform til å kjempe for dem.
Lyst til å diskutere?
