DIKTERHØVDINGEN: Den som hadde gledet seg til en moderne, historisk oppdatert versjon om dikterhøvdingen, blir skuffet av første bind i Edvard Hoems biografi om Bjørnstjerne Bjørnson.
Foto: Lars Eivind Bones
DIKTERHØVDINGEN: Den som hadde gledet seg til en moderne, historisk oppdatert versjon om dikterhøvdingen, blir skuffet av første bind i Edvard Hoems biografi om Bjørnstjerne Bjørnson. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

I overkant heroisk og detaljert

Men første bind i Edvard Hoems Bjørnson-biografi byr på mange eminente leseropplevelser.

||| BOK: Biografen er frekk nok til å begynne revolusjonsåret 1848. Da var sønnen til presten Peder Bjørnson femten år og middelskoleelev i Molde. Åpningen er radikal, kanskje vel radikal for den biograferte, men det fungerer imidlertid fint. For Bjørnstjernes barndom, foreldrehjem og slektskapsforbindelser gjorde Hoem sine lesere kjent med i det gripende portrettet Faderen. Peder Bjørnson forsvarer seg (2007).

Det vanskelige sønn-far-forholdet er en av de røde trådene i Edvard Hoems biografiske vev. En annen er mann-hustru-forholdet, ikke enkelt det heller. De mange familiebildene Hoem tegner med hjelp av privatbrev, er både rå og betagende. Vi møter svermeren, ektemannen, elskeren, sønnen, faren, vennen og fienden Bjørnstjerne Bjørnson. At han var en sjelden interessant personlighet, levner Hoem ingen tvil om.

Men den offentlige Bjørnson - dikteren og politikeren — blir altfor opphøyd og blankpolert. Mon tro om Hoem er blitt forført av sitt avdøde kollega? For i denne biografien er Bjørnson er helten med stor H. Riktignok skriver Hoem at den store omdannelsen det norske samfunnet i siste halvdel av 19. århundre ikke var én manns verk, men forsetter han: «livsverket hans i den store samanhengen, var det ingen annan nordmann som i folks medvit til dei grader sette sitt personlege stempel på epoken mellom 1850, da han kom til Christiania, og 1905, da unionen mellom Norge og Sverige vart oppløyst.»

Slik blir Hoem en gammeldags heltedyrker. Den aristokratiske radikalisme til Georg Brandes, Bjørnsons gamle kamphane, skumler i bakgrunnen. Analysen av sosiale og samfunnsmessige forhold, som beriket Faderen, er fraværende.

Knapt nok noen på det norske parnass har vært mer gjenstand for historiske og litterære studier som Bjørnson — både i samtid og ettertid. Dessuten var han uhyre produktiv selv — som avismann, dramatiker, lyriker, romanforfatter og sist, men ikke minst som brevskriver. Så det er ikke uten grunn at biografene ikke har stått i kø.

Den første biografen som ga seg i kast med et stort anlagt verk om Bjørnstjerne Bjørnson, litteraturforskeren Christen Collin, etterlot det ufullført i to bind og kom ikke lenger enn til Bjørnstjernes ungdom. Den nest siste var professor Aldo Keel i 1999, som behandlet dikteren siste tretti år og som fortsatte der Per Amdams Bjørnson-biografi ble avbrutt.

For å komme i land med sitt prosjekt bygger Edvard Hoem på forgjengerne og et skjønnsomt utvalg av Bjørnsons brev og andre tekster. Og metoden er den gode gamle historisk biografiske, som i senere år også er blitt akademisk stueren.

Men han har ikke klart å styre unna detaljenes tyrrani. Biografien er fortung, og først på side 84 har tjueettårige Bjørnson tatt den avgjørende bestemmelsen å bli dikter. Titt kunne Hoems fortelling, selv når den er på sitt mest drivende og engasjerende, ha tjent på å ha vært strammere redigert.

«Vi som kjenner han gjennom eit liv, kan konstatere at både motvind og medvind på kvar sin måte dreiv Bjørnstjerne Bjørnson fram,» skriver Hoem og tilføyer: «Det var vindstille han ikkje tålte.» I denne personlige biografien er det ikke fritt for at anmelderen skimter som Hoems egen biografi. For eksempel syns han at det er synd at Bjørnson ikke tok tydelig stilling for Pariskommunen i 1871, og at han burde ha forstått at folkehøgskolefolket og bondevennene var gode alliansepartnere i «den store Sag», kampen for det nye Norge.

Da Rune Slagstad for ti år siden utga boka Nasjonale strateger, falt det mange tungt for brystet at Bjørnson ikke var blant dem. Nå har dikterhøvdingen, som i 1910 ble fulgt til graven som en konge, fått oppreisning så det monner.

Bjørnson hadde blitt litt mindre, i alle fall som politiker, hvis Hoem i sterkere grad hadde holdt ham opp mot et bredere kulturhistorisk bakteppe. Men selv da hadde Bjørnson vært stor nok. Navnet hans vil for alltid være knyttet til historien om hvordan norsk identitet og norsk kultur ble skapt på 1800-tallet. Nærmere bestemt slik det nye Norge ble skapt av den brokete venstrefylkingen til Johan Sverdrup.

Under veis trer ikke akkurat Bjørnson frem som noen helstøpt kulturpersonlighet. For eksempel er hans forhold til skandinavismen forvirrende. «Ja, vi elsker» fra høsten 1859 ble skrevet i stridens hete for å hevde Norges likestilling i unionen og dedisert til kong Carl.

Boka vier stor plass til Bjørnsons første store kampsak - teateret, og her er Hoem på hjemmebane. Arbeidet med å profesjonalisere teateret, skape norsk dramatikk og norsk språk, inngikk i et program om å oppdra og reformere publikum, og omforme og demokratisere samfunnet. I løpet av kort tid som teatersjef på nasjonens største scene la Bjørnson grunnen for det moderne teateret i Norge. Det blir spennende å se om som dette temaet får en forsettelsen i neste bind.

At Bjørnson var med på å mobbe de danske skuespillerne ved Christiania Theater hjem til Danmark, lå i sakens natur. Ikke desto mindre, i København fant Bjørnson sin viktigste forlegger og mange viktige venner.

Bjørnsons bondefortellinger, som var språklig og stilistisk nyskapende, vant også leserskarer i Danmark uten veien om en dansk oversettelse. Hoem kaller «Synnøve Solbakken» en musikal i bokform, og han er i sitt ess når han skriver om Bjørnsons diktning og dens nasjonale virkningshistorie. Eller «Fiskerjenten» som i alt tre beundrerinner mente at de hadde vært modell for. Fru Bjørnson derimot, var bare sjalu. Etter hvert ble hun ekspert på sin selvopptatte og arbeidnarkomane mann. Men Hoem viser også hvordan han verdsatte henne. Også hvordan Bjørnson tidlig måtte leve i skyggen av Ibsen.

I første bind av i sin tykke biografi konstaterer Hoem at Bjørnson var i ferd med å bli ensom. Det kan være han følte seg ensom, skjønt det ser ikke ut til å ha dempet hans virketrang for «den store Sag». Han som trodde på en nasjonal gjenreisning og et nytt Norge, trengte de støttespillerne han kunne få i det offentlige liv. De var menn, og brorparten av dem var sønner av den gamle embetsmannseliten. Uten gode venner, private velgjørere, statens reisestipend og kunstnerlønn var ikke Bjørnson kommet langt med dikterdrømmen. Villskapens år slutter idet dikteren hadde sitt europeiske gjennombrudd og kjøpte storgården Aulestad.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 7. november 2009.

I overkant heroisk og detaljert