||| BOK: Biografen er frekk nok til å begynne revolusjonsåret 1848. Da var sønnen til presten Peder Bjørnson femten år og middelskoleelev i Molde. Åpningen er radikal, kanskje vel radikal for den biograferte, men det fungerer imidlertid fint. For Bjørnstjernes barndom, foreldrehjem og slektskapsforbindelser gjorde Hoem sine lesere kjent med i det gripende portrettet Faderen. Peder Bjørnson forsvarer seg (2007).

Det vanskelige sønn-far-forholdet er en av de røde trådene i Edvard Hoems biografiske vev. En annen er mann-hustru-forholdet, ikke enkelt det heller. De mange familiebildene Hoem tegner med hjelp av privatbrev, er både rå og betagende. Vi møter svermeren, ektemannen, elskeren, sønnen, faren, vennen og fienden Bjørnstjerne Bjørnson. At han var en sjelden interessant personlighet, levner Hoem ingen tvil om.

Men den offentlige Bjørnson - dikteren og politikeren — blir altfor opphøyd og blankpolert. Mon tro om Hoem er blitt forført av sitt avdøde kollega? For i denne biografien er Bjørnson er helten med stor H. Riktignok skriver Hoem at den store omdannelsen det norske samfunnet i siste halvdel av 19. århundre ikke var én manns verk, men forsetter han: «livsverket hans i den store samanhengen, var det ingen annan nordmann som i folks medvit til dei grader sette sitt personlege stempel på epoken mellom 1850, da han kom til Christiania, og 1905, da unionen mellom Norge og Sverige vart oppløyst.»