I piratenes kjølvann

RØVERE FØR OG NÅ: Piratenes gullalder var ikke på 1700-tallet. Den er nå. Robert L. Stevensons «Skatten på sjørøverøya» fra 1883 var en formidabel suksess, men publikumsbegjæret kan ikke sammenliknes med det som har rammet våre unger, og tømt våre lommebøker, de siste åra: Nasjonalt med «Kaptein Sabeltann», internasjonalt med «Pirates of the Caribbean» i 2003. Oppfølgeren kom nettopp på DVD, mens den siste er ventet på kino til våren.

POPULARITETEN skyldes Johnny Depps særegne rolletolkning, men også at tematikken har relevans for samtida, skal vi tro den amerikanske historikeren Marcus Rediker: Terrorister angriper statsmakt, underklasse utfordrer overklasse, fromhet versus lastfullhet, barbari mot opplysningsidealene. I hans bok «Pirater. Sjöröveriets guldålder i Atlanten och Karibiska havet», som utkom på svensk i forrige uke, kan vi lese om hvordan britene under den spanske tronefølgestriden på begynnelsen av 1700-tallet hyrte inn pirater for å sabotere spanske og franske handelsskip.

ETTER 1714 BLE sjømennene imidlertid arbeidsledige og statsløse. Bommerangeffekten ble ikke så ulik den USA opplevde etter at de sponset Taliban i Afghanistan på 1980-tallet. Britene var på den tida heller ikke fremmed for å ta i bruk svulstig retorikk. Piratene var «hele menneskehetens fiender». Stormaktenes kamp mot datidas terrorister kan også tolkes inn i et vi mot dem-mønster, selv om pirater flest var frihetspionerer og lykkesøkere, skal vi tro historikeren. Det var piratenes arvtakere som fant opp «streiken» (et sjøuttrykk) i London 1768 og Rediker mener deres opprørsånd beredte grunnen for den franske revolusjonen i 1789.

I DAG HERJER piratene mer enn noensinne, skrev Ny Tid for ei uke siden. De første ni månedene av 2006 ble 174 skip angrepet, og 163 sjøfolk ble tatt til fange. Skattejaktene innbringer mellom 13 og 16 milliarder dollar hvert år. Masse penger, men ærlig talt - det er småtterier sammenliknet med det de multinasjonale selskapene lopper oss foreldre for.