I piratenes tid

DET ER BOKHØST,

og alt litterært liv våkner til live igjen. Alt er tilsynelatende ved det samme. Men noe er likevel annerledes høsten 2004. Det er synlig nervøsitet å spore. Det faste avtaleverket står i fare for å bryte sammen, og markedsliberalismen har for alvor gjort sitt inntog også i bokbransjen. Det er i sannhet bevegende tider. En tid for pirater.

Tre saker står sentralt i bildet: usikkerheten rundt bransjeavtalen, bokklubbavtalene og nå sist etableringen av Piratforlaget i Norge. Tre sider av samme sak, som alle illustrerer den pågående kampen mellom klassisk solidaritetstenkning og nymotens markedsliberalisme.

Bransjeavtalen utgjør grunnfjellet i Bok-Norges avtalesystem. Bredden i ny norsk litteratur kan neppe opprettholdes hvis både forfattere, forleggere og bokhandlere skal operere etter de samme markedsliberalistiske prinsipper som er rådende i samfunnet for øvrig for tiden. Den reguleringen av bokbransjen som ble innført på 1960-tallet med innkjøpsordning og momsfritak har betydd alfa og omega for den posisjonen samtidslitteraturen har blant norske lesere.

Denne reguleringen hadde bred parlamentarisk støtte og bygde på den nordiske velferdsstatsmodellen som i dag opprettholdes med nesten større konsekvens i sentrale, europeiske land enn her oppe, hvor så mye råtner på rot for tiden. Markedsliberalismen hersker, og kortsiktig forbrukergevinst fører til nedlegging av norske arbeidsplasser, synkende skatteinntekter og ytterligere utflagging av sentrale norske industribedrifter, fra møbelfabrikker til skipsbyggerier.

BOKBRANSJEN ER

minst like utsatt. Vi har et godt utbygd nett av gode bokhandlere i dette landet, utfordret i dag, selvsagt, av nettbokhandlere og bokklubber, men ikke desto mindre revitalisert det siste tiåret. Der bokhandelen tidligere var et sted man stakk innom og kjøpte en bok over disk, har bokhandlere over hele landet utviklet seg til å bli rene kulturhus, med bokkafeer, forfatterintervjuer etter bokbadmønster, opplesningsprogrammer og et helt annet aktivitetsnivå enn for bare noen få år siden. Dette viser at bokhandlerne har tatt opp utfordringen fra de nye konkurrentene, og de kan gjøre det med den tryggheten som ligger i fastprissystemet, der en bok koster det samme enten den selges i Tromsø eller på Torgallmenningen, i Karasjok som på Karl Johan. Det ville neppe være mulig om bransjeavtalen ble historie. Da vil tradisjonelle bokhandlere i løpet av kort tid bli et storbyfenomen.

INGEN AKTØRER

har måttet tåle mer pepper i debatten rundt bokbransjen enn bokklubbene. Det kan likevel ikke herske noen tvil om at De norske Bokklubbene og ikke minst Bokklubben Nye Bøker har hatt en enorm betydning for spredningen av først klassisk, senere moderne norsk litteratur til store, nye lesergrupper i Norge.

Økonomisk har Nye Bøker gjort det mulig for et stadig større antall norske forfattere å leve av sin skrivevirksomhet enn det var tenkbart før bokklubben ble etablert. Og vel å merke: dette kommer alle norske forfattere til gode. Avtalen mellom Nye Bøker og Den norske Forfatterforening bygger på et grunnleggende, solidarisk prinsipp, der en tredjedel av det som i utgangspunktet var enkeltforfatternes royalty overføres til forfatterforeningens fond og deretter blir utbetalt som stipend til forfatterkolleger som av ulike årsaker aldri får sine bøker utgitt i bokklubbsammenheng. Dette bidrar til å sikre bredden i norsk litteratur, samtidig som den økonomiske ulikheten som har oppstått mellom den såkalte «bokklubbadelen» og det store flertallet av deres kolleger et stykke på vei utjevnes.

I BOKKLUBBEN NYE BØKERS

første år sørget en karensavtale for at det gikk minst tre år mellom hver gang en forfatter hadde en hovedbok i klubben. Dette prinsippet ble uthulet da nye bokklubber ble opprettet på 80-tallet og det ikke lenger var nok attraktive titler å velge mellom.

Når det i «Kulturbeitet» på NRK trekkes frem at 16 norske forfattere de siste årene har levert over femti prosent av hovedbøkene i Nye Bøker i samme periode, er ikke det noen spesielt oppsiktsvekkende observasjon. Hadde de sammenlignet med bestselgerlistene fra år til år i samme periode, ville de samme navnene gått igjen der. Men som alle vet: kvalitet og salgstall går ikke alltid hånd i hånd, og det er ennå et godt stykke å ta bussen fra børsen til katedralen.

BOKKLUBBAVTALEN

henger sammen med bransjeavtalen. Den liberaliseringen Konkurransetilsynet med sin ordblindhet har tvunget gjennom når det gjelder bokklubbrettigheter, har ført til at populære forfattere nå kan komme med hovedbok i flere bokklubber samtidig. Et mulig resultat av dette kan være at de samme, mest populære forfatterne øker sine formuer ytterligere i forhold til sine kolleger.

Verre er det at de samme kollegene nå risikerer å få enda færre sjanser til å få utgitt hovedbok på en av de mindre bokklubbene, i dette tilfellet først og fremst Cappelens bokklubb. Det ser nemlig ut som om det er de av Cappelens egne forfattere som er blitt antatt hos Nye Bøker i høst, som har vært utsatt for sterkest press, nettopp fra Cappelens bokklubb. Det er iallfall påfallende at alle forfatterne som kommer i begge disse bokklubbene i høst, er Cappelen-forfattere. Dessuten vil nå enda mer av bestselgersalget fjernes fra den tradisjonelle bokhandelen, det også de i det lange løp skal leve av. Et meget uheldig påbud fra Konkurransetilsynet, med andre ord, som noen burde ta en ny gjennomgang av.

I det hele tatt: Kulturdepartementet bør ta utviklingen i bokbransjen meget seriøst. Det var politiske vedtak som reddet norsk litteratur på 1960-tallet. Kanskje blir det nødvendig med et nytt, stort grep nå, førti år etterpå.

ETABLERINGEN AV

Piratforlaget i Norge kom ikke uventet. Dette er et nytt konsept i norsk bokbransje, importert fra Sverige og inspirert av amerikansk bestselgerideologi. Piratforlaget bør selvsagt få både tid og rom til å bevise det motsatte, men inntil videre ligner det et konsept som først og fremst er skreddersydd bestselgerne, som slik muligens kan fordoble sine inntekter. Ifølge Alexander Elgurén i Dagens Næringsliv 1. september skal forfattere med mindre salgspotensiale bli tilbudt normalkontrakt etter vanlige norske normer. Det høres sympatisk ut, men tiden vil vise hvordan det går, hvor god litterær rådgivning og hvilken markedsføring disse forfatterne tilbys, sammenlignet med det de kan få på Gyldendal, Aschehoug eller andre store forlag.

RENT PRINSIPIELT

må det likevel være lov å hevde at etableringen av Piratforlaget gjenspeiler den samme markedsliberalistiske tendensen som dominerer ellers i samfunnet, der et lite antall personer skal tjene atskillig flere penger, i verste fall på bekostning av norske arbeidsplasser (her: i forlagsbransjen) og med fare for på lengre sikt å undergrave hele det avtalesystemet norske forfattere som kunstnergruppe i stor grad nyter godt av, et system utviklet etter mange tiårs forhandlingsinnsats fra Den norske Forfatterforenings side.

Og etter oss, hva kommer da? Et skip lastet med pirater?