I Piratens rike

Det er et mysterium at en av de store svenske historie- fortellerne er nærmest ukjent i Norge, mener Arve Solstad. Han har gått i fotsporene til FRITIOF NILSSON PIRATEN .

ÕSTERLEN (Dagbladet): Jeg har lenge båret på en liten dagdrøm: å besøke gravstedet til en av Sveriges store fortellere. Men stedet ligger avsides til. Kunstneren gjorde sin entré i 1932 med disse åpningsordene i sin første bok:

«Min vagga vaggade i Tosterup i Färs härad av Malmöhus län. Min fader var stins i Tosterup. Mina föräldrar var goda och ömma. Jag var en vanartig son.» Enklere kan det vel ikke sies. Ingen unødige refleksjoner, ingen miljøbeskrivelse, ikke hakk i stilen.

VI KOM NORDFRA, fra landskapene Småland og Blekinge. Foran oss ligger den sørøstlige delen av Skånes kystlandskap, kjent som Vsterlen. Navnet er mykt og enkelt som bygdene selv, med gamle, hvite gårder på slettelandet. Små åsrygger, hvor noen få store, gamle eiketrær hvisker sommeren mot deg. Plutselig kan vi se den vakre Ravlunda kirke på en bakketopp, hvor den lyser som et eget landemerke og forteller at vi er kommet til første målet for reisen.

Få ting kan være mer spennende og opplysende enn en gammel kirkegård. Her ligger godseiere, sjømenn, bønder og soldater om hverandre. For Vårherre ble de endelig like. Men noe kart som kan veilede deg, finnes ikke. Jeg hadde tur, om man får bruke et slikt uttrykk om en kirkegårdsvandring. Plutselig står jeg med begge beina plantet på en gravplate som forsommerens første gress er i ferd med å skjule. Men ennå kan man lese gravskriften:

«Här under är askan av en man som hade vanan att skjuta allt till morgondagen. Dock bättrades han på sitt yttersta och dog verkligen den 31. jan. 1972.»

IKKE NOE KORS, ikke noe navn, fordi han selv hadde formulert et utkast, selvsagt uten dato. Han het Fritiof Nilsson Piraten, blant folk flest kjent som Piraten, et klengenavn fra studietida. Her ble altså hans urne satt ned en kald vinterdag. Seremonimester var hans venn, den kjente musikkdoktor Sten Broman. Studenter fra Piratens egen universitetsby, Lund, var fanevakter. En av dem besvimte av sinnsbevegelse. - Legg ham på gangen så lenge, kommanderte Broman. Det ble en fin urnenedsettelse, i Piratens ånd.

Fra Ravlunda er det rake veien til det gamle fiskeleiet Kivik, som også er blitt en attraktiv sommerby. Her slo den 40 år gamle forhenværende advokaten Nilsson seg ned midt på 30-tallet, i et gulgrønt skipperhus, som står der ennå, og ble forfatteren Piraten. Og hans hustru Thora ble byens tannlege. Hver har fått ei gate oppkalt etter seg. En statue preger landskapet ned mot havna. Mellom Ravlunda og Kivik ligger en stor sandaktig slette mot sjøen, som er kjent i Sverige som Kiviks marknad. På en fast tirsdag i juli har det gjennom hundrevis av år vært arrangert et eksotisk marked for hele Skåne.

I PIRATENS BARNDOM kunne det for eksempel bli solgt og kjøpt tusen hester på bare en dag. - Det luktet blod, skit og brennevin, fortalte han på sine eldre dager. Seinere luktet det bare bensin, og i teltene bød man på porr.

Men det var hit forfatteren tok med seg unggutten, «den vanartige son», Bombi Bitt og hans yngre venn Eli, for å oppleve groteske eventyr etter en spennende reise over Skånesletten. Den kan ikke gjenfortelles, den kan bare leses i hans berømte debutbok fra 1932, «Bombi Bitt och jag», seinere kom to andre bøker om hovedpersonen. Uten forhåndsvarsel hadde Sverige plutselig fått sin Mark Twain, Skåne sin Huckleberry Finn og Tom Sawyer, selv om landskapet minner lite om Mississippi-floden og Ville Vesten. Suksessen var enorm. Boka solgte mer enn Selma Lagerlöfs samme år. Dagbladets Gunnar Larsen oversatte den, men så ble det på en mystisk måte nesten stilt om forfatteren i Norge.

FRA KIVIK KOM det etter hvert en rekke fantastiske novellesamlinger, med groteske historier fra Vsterlen og Färs härad, hvor også muntre innslag ble blandet med mørkere sider i tilværelsen. Selv om Piraten skrev to romaner, en om sin studietid i Lund, en annen og mer berømt om «Bokhandlaren som slutade bada», holdt han seg helst til det korte formatet. Han elsket anekdoten, den velformulerte hovedsetning og folkelig replikkunst. Han briljerte aldri med sine store kunnskaper. Det var nærmest noe islandsk over hans stil. Han ville gjøre Det usannsynlige sannsynlig.

I Kivik blomstrer nå de berømte eplehagene og minner meg litt om appelsinlundene i Andalucma. Turen går vestover, mot den gamle universitetsbyen Lund, hvor man heldigvis ikke har revet det ærverdige Grand hotell, med sine kongebalkonger og bronsetårn. Her hylles både Piraten og Sten Broman med egne fornemme saler og storslåtte malerier. Men lite minner i dag om deres mørkmuntre studietid med litterære bohemer og evighetsstudenter, hvor for eksempel Piraten skildrer hotellets hovmester Ivning slik: «Krogens ånga av sprit och rök var hans rätta atmosfär och vad hans lungor ville andas. Friska luften kvalde honom, helst den kyliga morgonluften.» I matsalen fortærer gratispassasjerer fra offentlighet og næringsliv fransk mat og Ramlösa. Jeg anbefaler husmannskost: Sten Bromans köttbullar, blant annet tilsatt whisky etter smak og forstand. Det eneste som i matsalen minner om de talte dager, er brennevinskjøleren i kobber, med seks kraner, for uttak av gratis (!) brennevin ved smørbrødbordet. En sexa Skåne koster i dag 72 kroner. Voldsrøveri, ville Piraten ha sagt.

JEG SÅ FORFATTEREN en eneste gang i Lund tidlig på 60-tallet, på Bantorget, foran hotellet, iført sin berømte hvite baskerlue, hvite sokker, elegant stokkføring og med den vanlige sigarillosen mellom hendene. Han så virkelig fornem ut, fra en annen tid.

Det er fortsatt litt av et mysterium at en av de store historiefortellere i svensk litteratur nærmest er ukjent i Norge. Hadde han vært amerikaner, ville han ha fått Nobelprisen.