I Pistolettos speil

Den italienske kunstneren Michelangelo Pistolettos verker har fått ny oppmerksomhet og skaper debatt her i Norge.

Et verk av den italienske kunstneren Michelangelo Pistoletto utført i 1991 har plutselig fått fornyet oppmerksomhet og gitt opphav til en liten kunstdebatt. Installasjonen «Image and Body» ble laget og vist i forbindelse med Pistolettos utstilling i Museet for samtidskunst samme år. Den består rent fysisk av skap og stoler kunstneren fant i kontorene til det gamle Norges Bank og tilførte speilflater. I installasjonen er møblene gruppert uregelmessig rundt i rommet og tildels stilt opp ned, slik at den besøkende i ulike vinkler møter sitt eget og rommets speilbilde i objektene. Historien om at museet «kjøpte sine egne møbler» til blodpris har versert i ytterkanten av kunstmiljøet i ti år, og har i vår endelig nådd Dagsrevyen. Det kan være grunn til å løfte blikket og foreslå noen mer kunstvennlige innfallsporter til tolkningen av verket.

Pistolettos arbeider bryter med oppfatningen om at kunstverket skal være en «kunstferdig» utført gjenstand, et utsøkt artefakt som viser kunstnerens suverene omgang med sitt motiv eller sine materialer. Det er imidlertid lenge siden slike verdier var nødvendige, og ikke bare mulige, elementer i samtidskunsten. Den som insisterer på dette, mister raskt den aktuelle kunstens betydning av syne og havner lett i en patetisk, tilbakeskuende posisjon.

Pistoletto trådte frem som kunstner i begynnelsen av 1960-årene, en viktig brytningstid i etterkrigstiden. Det var en tid da de store gestene var på hell. Kunstmiljøet opplevde at de ulike billedlige uttrykk for store følelser hos malere som f.eks. Francis Bacon eller Mark Rothko, etterhvert klang hult slik de ble formulert av senere generasjoners billedlige eksistensialister. 1960-tallet ble isteden en tid for følelsesmessig tilbakeholdenhet, ironi og eksperimentering. Blant de mange nye tendenser som ble født, var den amerikanske minimalismen, konseptualismen, pop-kunsten og den italiensk-dominerte arte povera-grupperingen. Etablerte former som maleri og skulptur ble utfordret av den nye installasjonskunsten, som iblant kunne ligne scenografi og var beslektet med de nye kategoriene happenings og performancekunst.

Pistoletto har berøringspunkter med flere av disse tendensene. Hans kunst skulle bli en stadig varierende undersøkelse av det 20. århundrets billedlighet overhodet - av muligheten for fortsatt å legge vekt på de objekter vi kaller kunst, også etter at disse har mistet både sin religiøse kultbetydning og sin kunstneriske mesterverkskarakter. Som for mange av hans generasjon var utgangspunktet maleriet. Men Pistolettos kunst beveget seg raskt over mot objekter, installasjon og performancekunst. Rundt 1970 arbeider han også en kort periode med scenografi, og samarbeidet om oppførelsen av teaterstykker av blant andre Samuel Beckett.

Et hovedelement i Pistolettos kunst er hans bruk av speil. Speilet hos Pistoletto fremstår som en lek og et spill med den vestlige maleritradisjonen, hvor maleriet nettopp har vært oppfattet i spennet mellom vindu og speil - som blikk ut i en annen virkelighet, eller som gjentagelse av vår egen; som medium for visuell refleksjon i utvidet forstand (merk for eksempel det språklige slektskapet mellom speculum (lat. for speil) og spekulasjon; mellom visuell og tankemessig speiling).

Speilet dukker opp allerede i Pistolettos malerier fra 1960- 61. I noen helfigurs selvportretter er det som om kunstneren selv speiler seg i en ellers ensfarvet billedflate, i dimensjonen én til én. Men speilingen er ikke bare formulert som bilde, men som faktisk refleksjon. Den blanke grunnen reflekterer nemlig også betrakteren, som kan anes som gjenspeiling ved siden av den malte figuren. Betrakteren blir del av Pistolettos bilde, ikke bare i faktisk størrelse (romlig), men også i faktisk nærvær, som reell bevegelse (tid). Bildene er heller ikke hengt opp, men står lent opp mot veggen på nivå med betrakteren.

Motivet utvikles i bilder der speilflater påklistres fotografiske menneskefigurer. Slik blir verket en underlig kombinasjon av fiksert og bevegelig nærvær, av den hjelpeløst stivnede figur og vår egen alltid skiftende. De tidlige kubistene ønsket å fremstille aspekter ved tiden ved å antyde flere sider av et objekt samtidig. Hos Pistoletto blir bildet isteden en umiddelbar formidling av et ubestemt antall slike synsvinkler. Pistolettos «virkelighet» blir like skiftende og ustadig som avhengig av den som ser. Hans speilarbeider iscenesetter en ny og situasjonsbestemt virkelighetsforståelse. De uttrykker en tilstand der kunsten må operere uten faste holdepunkter eller garantier. Den tvinges til å forholde seg til sin egen ustadighet og usikkerhet, men også til sin frihet.

I slike tidlige arbeider gjør Pistoletto bildet til speil. I en gruppe senere arbeider (fra midten av 1970-tallet og fremover) vender han perspektivet og gjør isteden speilet til bilde. Speilet deles opp og danderes i rommet eller mot veggen, som konstellasjon av speilfragmenter. Et eksempel er «Speilets tegning», et annet av museets betydelige innkjøp av Pistoletto. Verket består av en rekke mørke glassflater innrammet i solid edeltre med elegant finish. Det er som om speilet selv har blitt et handlende subjekt og «tegnet» seg selv, delt og formert seg som organisk kunstverk i dynamisk strid med seg selv. Den ustadighet betraktningen ble utsatt for i hans tidligere speilarbeider, har tilsynelatende virket tilbake på kunstobjektets egen form, som selv er fragmentert og mangfoldiggjort.

«Speilets tegning» kan oppfattes som en grunnleggende kunstnerisk formasjon eller idé som fremtrer i flere lignende utførelser, omtrent som når et musikalsk partitur gis varierende tolkninger. Selve verkets struktur ble etablert i 1978. I en variant fra 1979 består glassflatene av virkelige speil, ikke sotede glassflater som i museets versjon, som for øvrig har to dateringer - en i 1978, da strukturen ble konsipert, og en i 1990, da den aktuelle varianten ble fysisk tilvirket. Tilsvarende med «Image and Body» (1976, 1990, 1991). Bruken av møblene fra den gamle sentralbanken er et nytt element som knytter verket til Museet for samtidskunst. Men vesentlige aspekter ved verkets idé ble konsipert langt tidligere, og kom blant annet til uttrykk i en installasjon i Georgia Museum of Art («Upside Down Furniture», 1976, 1979). Møblenes verdi i forhold til verket blir for så vidt som malingtuben i forhold til et ferdig maleri, der kunstnerens bidrag, enten det er overveiende fysisk eller mentalt, utgjør den helt vesentlige verdiskapningen.

Mens betrakteren blir stående overfor «Speilets tegning» i konvensjonell kontemplerende positur overfor et veggobjekt, blir man selv i «Image and Body» i enda større grad en del av verket idet man beveger seg rundt og mellom installasjonens deler. Verket fremtrer som rekvisitter i et teater der betrakteren blir en mulig skuespiller, betraktende objektene, seg selv, speilingen av taket og rommet. Verket både fordobler og inkorporerer - derav tittelen «bilde og kropp».

Som så mye annet i samtidskunsten befinner Michelangelo Pistolettos arbeider seg på mange plan samtidig. De er humoristiske og umiddelbare, men inspirerer også til mer avansert refleksjon. De kan oppleves uten betydelige forkunnskaper, men forholder seg også til selve kunstens mulighet. Slik befinner de seg på kanten av et stup. Men det er slike forhold den ambisiøse kunsten må forholde seg til, om den skal fastholde sin aktualitet.