Razzia: Mandag gikk politiet til aksjon mot filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsens (bildet) hjem, og beslagla materiale til ny film.   Foto: Nina Hansen/Dagbladet
Razzia: Mandag gikk politiet til aksjon mot filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsens (bildet) hjem, og beslagla materiale til ny film. Foto: Nina Hansen/DagbladetVis mer

I politiets blindsone

Tillitsforholdet mellom politi og mediene har fått seg en knekk.

Meninger

Denne uka gikk politiet til aksjon hjemme hos min kollega Ulrik Imtiaz Rolfsen og beslagla hans materiale til en dokumentar om Profetens Ummah. Det ble det bråk av. Er kildevernet viktigere enn kampen mot terror? Samtidsdokumentarister forsøker å fortelle historier fra norsk virkelighet som ellers ikke kommer fram i offentligheten. Som journalister, jobber vi i samfunnets blindsone.

I 2010 lagde jeg en film om ungdommers utenforskap. En kveld jeg var på opptak i en drabantby utenfor Stockholm, startet et opprør. Noen satte fyr på en søppelkasse. Bensinkanner ble tømt over valgboder. Bensinbomber eksploderte. Snart sto bydelen i brann. Politiet sendte inn store opprørsstyrker, uten å få kontroll på ungdommene. Jeg sto midt i det og filmet. Da jeg forlot området, fikk jeg advarsler om at politiet var på jakt etter meg. Jeg tok dem ikke på alvor, men snart var jeg omringet av politi. Jeg legitimerte meg som journalist, men det hadde ingen betydning. De ransaket meg og beslagla alt av utstyr. Deretter ble jeg innbrakt til en politistasjon, strippet naken, undersøkt og kastet på glattcelle. Jeg fikk ikke varsle advokat. Da politiet tok utstyret mitt, understreket jeg at det var upublisert journalistisk materiale. Jeg ba om at minnekortene ble plombert inntil saken kom for retten. Da lo de. Dagen etter ble jeg sluppet fri, men fikk ikke annet enn klærne tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Råmaterialet ble igjen hos politiet. Opptakene ble brukt til å presse to 17-åringer de hadde pågrepet. Jeg følte meg maktesløs og overkjørt. Min kringkaster, TV 2, støttet meg på eksemplarisk vis. De dro svensk politi for retten, og vi fikk medhold. Politiets beslag var ulovlig, de måtte utlevere alt. Seinere avslørte vi at de beholdt hemmelige kopier av filmmaterialet mitt selv etter at retten hadde opphevet beslaget. Jeg uttalte den gangen at noe liknende aldri kunne skjedd i Norge. Nå har det skjedd. Betyr det at situasjonen i Norge er forandret? Jeg tror ikke det, men det er viktig å forstå hvorfor mediene reagerer så sterkt på PSTs aksjon.

Journalister og dokumentarfilmskapere kan ikke tvinge folk til å fortelle sin historie. Vi kan ikke betale dem. Men vi kan love kildene en stemme og at vi går i fengsel for å forsvare deres sikkerhet. Brytes den pakten, kan ikke mediene oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

Samfunnsoppdraget til journalister og politifolk er forskjellig. Deres jobb er å passe på at folk følger regler. Det er en viktig jobb som jeg har stor respekt for. Men det er et snevert perspektiv på demokratiet vårt. For det er fortellingene som skaper lover. Modige menneskers beretninger om urett. Historier som engasjerer og forandrer samfunnet. Men de som byr på seg selv må beskyttes. Det løftet er journalistenes solidariske kringvern og det strekker seg lenger enn lovverket. Svikter vi hverandre i møtet med skumle enkeltsaker, er det de unike stemmene som får lide.

PST mener at kildevernet må vike for rikets sikkerhet og fare for liv. Det kan være riktig i enkelte tilfeller. Men tror politiet virkelig at journalister holder tett om konkrete terrorplaner og i stedet dukker opp med kamera? Naturligvis ikke. Mitt inntrykk er at det er ryddig kommunikasjon mellom politi og nyhetsredaksjoner i alvorlige tilfeller. Jeg har opplevd det selv. Derfor raider ikke politiet nyhetsredaksjoner på jakt etter tips eller bevismateriale. Tillitsforholdet tjener begge parter. PST mente i retten denne uka at eksterne dokumentaristers kildevern ikke skal gjelde på lik linje med journalister fra Akersgata. Det var nok bare et billig rettsargument. For det er det samme som å mene at privatpraktiserende leger ikke har taushetsplikt.

Det er lett å godta politiets argumentasjon så lenge fienden er skjeggete terrorister som kutter hodet av uskyldige. Frykt er med på å legitimere stadig videre fullmakter. Vi er villige til å ofre litt frihet for å få mer trygghet. Men hva når staten blir fienden? Enkelte mener at Edward Snowden fortjener dødsstraff, andre vil gi han Nobels fredspris. Snowden stolte på dokumentarfilmskaper Laura Poitras. Hennes filmopptak av Snowden i dagene før og etter avsløringen, gir oss unik innsikt i Snowdens motiver og refleksjoner. Før den Oscarbelønte filmen «Citizenfour» kunne vises, måtte Poitras skjule opptakene på ulike gjemmesteder. The Guardian måtte destruere Snowden-diskene sine med vinkelsliper under oppsyn av britiske etterretningsmenn.

Et annet problem med PSTs husransakelse, er hensynet til andre prosjekter og kilder som Rolfsen kan ha. PST vet ikke hvilke disker og mapper som tilhører hvilke prosjekter. De er nødt til å beslaglegge alt datautstyr og gjennomsøke det. Hos meg ville det betydd opptak fra 5- 6 ulike prosjekter. Da har politiet effektivt brutt mange kildevern med én ransakelsesordre.

I likhet med Rolfsen har jeg siden 2013 jobbet med et dokumentarprosjekt om norske islamister. «Edderkoppen» ble sendt på TV 2 i mai og handlet om den første islamisten som ble terrorsiktet av PST. Farid vokste opp i Oslo med norsk mor, men fikk barndommen ødelagt av morens rusproblemer. Etter en utagerende ungdomstid, endret han livskurs og konverterte til islam. Han valgte den mest ekstreme retningen og havnet i PSTs søkelys. Pengeinnsamlingene hans på Grønland var til inntekt for krigsofre i Syria, men politiet mistenkte at pengene gikk til al-Qaida. Bevisgrunnlaget virket tynt, men familiefaren har hatt terrorsiktelsen hengende over seg i snart to år og fått livet satt på vent. Dette er også en del av krigen mot terror. Kanskje noe vi må godta, men jeg synes vi trenger slike fortellinger. Jeg hadde aldri kunnet lage filmen hvis Farid fryktet at PST fikk tilgang til opptakene mine underveis.

I stedet hadde jeg en utmerket dialog med PST. Jeg opplevde dem som imøtekommende og respektfulle. Islamistmiljøet ser ut som en uoverkommelig utfordring for norsk politi og de leter febrilsk etter løsningen.

18-åringen som ble stoppet på flyplassen, ville sannsynligvis dødd i Syria. PST klarer ikke å snakke jihadistene fra å reise. Den eneste løsningen er kanskje å låse dem inne, men da trenger man bevis. Muligens sto det om liv og helse for en 18-åring da de raidet huset til Ulrik Imtiaz Rolfsen, men prisen for opptakene kan bli høy. En barriere er brutt. PST viser seg villige til å bruke norsk lov for å krenke kildevernet og pressefriheten. Selv om jeg tror at terskelen vil være høy for at PST gjør noe slikt igjen, har tillitsforholdet mellom politi og mediene fått en knekk. Det er ikke vår jobb å skaffe bevis til politiet. Dersom folk tviler på det, har vi ikke lenger noen sann funksjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook