BILKULTUR: Raymond Mosken: «Las Vegas, USA. 2001».
BILKULTUR: Raymond Mosken: «Las Vegas, USA. 2001».Vis mer

I Raymond Moskens søker

Hva har flyfoto, rockabilly og fete tatoveringer felles? Svar: En seriøst interessert fotograf.

(Dagbladet): Blant bøkene som nylig søkte ny eier under årets Mammutsalg, var katalognummer 242, «Duck Tails and Car Culture».

 Til under hundrelappen må den ha vært noe nær årets mammutkupp.

For ikke bare dokumenterer Raymond Mosken rockabillykulturen så du kjenner eimen av eksos og hører lyden av ståbass på høyt turtall. Nei, hvert eneste av bokas fotografier — nesten stiliserte farge- og svarthvitt-studier av kromskinnende doninger, høye hårsveiser, yndige former og barske blikk - inviterer også til videre dikting, nesten som en novellesamling i knopp, klar til å sprenge sine skjebner og historier ut av sidene.

Tatoveringer
Mye av den samme henvendelsessnerten gjentar Mosken i sin hittil nyeste bok, «Rocking Tattoos» (2013).

Her byr en formidabel oppmarsj av tungt tatoverte kropper opp til tankedans og visuell sjokknytelse så blekket spruter.

ALLSIDIG: Raymond Mosken (58) er en allsidig fotokunstner, og fotograferer alt fra jorderosjon og saueflokker sett fra lufta til amerikanske «flak», hårfine rockere og tungt tatoverte kvinner og menn. Som så mange av sine kollegaer er han bare måtelig komfortabel ved å være på linsesiden av kameraet, men tar utfordringen med fattet ro. Foto: TERJE MOSNES
ALLSIDIG: Raymond Mosken (58) er en allsidig fotokunstner, og fotograferer alt fra jorderosjon og saueflokker sett fra lufta til amerikanske «flak», hårfine rockere og tungt tatoverte kvinner og menn. Som så mange av sine kollegaer er han bare måtelig komfortabel ved å være på linsesiden av kameraet, men tar utfordringen med fattet ro. Foto: TERJE MOSNES Vis mer

Og fortsatt er det bøker i anmarsj fra fotografen som også er kjent for sine flyfotografier av landskap med og uten små mennesker og menneskeskapte mønstre, og som de siste fem ukene har vært utstiller på Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal.

Langsomme prosjekter
—Tre store rom med flyfotografier og en avdeling med noen av rockabilly- og tattoo-prosjektene, sier Raymond Mosken. - Flyfotoprosjektet mitt startet jeg i 1989 og det pågår ennå. Rockabillyprosjektet kom jeg for alvor i gang med midt på 80-tallet og fikk en slags ny start på det rundt årtusenskiftet. Tatoveringsbildene, med unntak av noen få, er fra 2013. Det siste er litt utypisk for meg, jeg har stort sett mange og langsomme prosjekter gående samtidig, men det skulle bli bok og dermed ble det travelt.

—Du er en svært allsidig fotograf, og jeg mener å huske Foto: Raymond Mosken fra rockeblekkene Puls og Beat på ´80-tallet?

—Ja, jeg jobba for dem noen år etter siviltjenesten i Oslo, før jeg kom inn på fotohøyskolen i Göteborg i 1985. Da hadde jeg tatt konsertbilder gjennom mye av 70-tallet også, Tom Skjeklesæther og jeg dro ofte sammen fra Halden til Oslo for å gå på konserter.

 —Hvorfor valgte du å utdanne deg i Göteborg?

—Da jeg først hadde skjønt at bilder var mitt medium, fikk jeg lyst til å studere film- eller stillfoto. Mulighetene i Norge var få, iallfall innen kunstfoto, så jeg søkte i Göteborg og kom inn. Da hadde jeg tatt psykologi grunnfag i Bergen og var i gang med kunsthistorie i Oslo, men tenkte at «nå må du bare slå til». Så jeg dro, og hadde fire fantastiske år i Göteborg med gode lærere og flotte fasiliteter, enten vi snakker om mørkerom, utstyr, rabattordninger eller reisestøtte.

Soloalbum
—Gjennom 2000-tallet har du vært spesielt aktiv, som utstiller og som bidragsyter til bøker. Det store bok/utstillingsprosjektet «Årdal — hva?» som du fotograferte sammen med kollegaene dine Leif Gabrielsen og Jiri Havran er ett eksempel, men «Duck Tails and Car Culture» er det første «soloalbumet» ditt?

—Ja, og det var aldri hensikten å lage bok av de bildene. Men jeg hadde bilder av rockabillyartister helt fra 80-tallet, og siden jeg er oppvokst i Halden, en by med mange amerikanske biler, kjente jeg mange i dette rock'n roll-miljøet. De hadde tillit til meg og har latt meg få ta bilder på arrangementene sine. Mange av bildene er fra Sverige og USA også.

—Eier du en gammel amerikaner selv?

—Jeg har en '75 Chrysler Town & Country sammen med en kompis. Stasjonsvogn, den er så stor og rampete som sånne biler blir. Jeg skulle gjerne hatt en eldre en, men det har jeg ikke hatt budsjett til. Jeg synes det er fascinerende med all den industridesignhistorien som ligger i disse gamle bilene, og som folkene i dette miljøet faktisk tar vare på. Den biten er undervurdert blant folk flest.

FLYFOTO:  Grünerløkka, fra Raymond Mosken: «Under vingene (2001)»
FLYFOTO: Grünerløkka, fra Raymond Mosken: «Under vingene (2001)» Vis mer

—Betrakter du «Duck Tails...» som dokumentering eller historiefortelling?

—Som litt av hvert fra grenselandet mellom kunst- og dokumentarfotografi. Mye av det jeg gjør, er dokumentarisk, men det er subjektivt i den forstand at det er jeg som velger hva jeg vil fotografere og hva jeg til slutt vil vise. Jeg tror at boka kanskje vil bli mer og mer sett på som en kunstbok om noen år, men det er jo selvsagt også en dokumentering av en rock'n roll-kultur som har overlevd siden 1950-tallet, og som nå er utrydningstruet.

Gjenkjenne
—Flyfotoene dine er en helt annen historie?

—Ja, selv om jeg nok jobber ganske intuitivt med foto, enten det er på bakken eller fra fly eller helikopter. Fra lufta blir det til at jeg ser på landskapet under meg og drar form eller motiver ut av landskapet, som fantasifigurer fra en Rorschachtest. Og det må skje raskt, for motivene forsvinner raskt bak oss. Det gjelder å gjenkjenne det som Cartier Bresson definerte som «det avgjørende øyeblikk», øyeblikket der hele motivets betydning står klart for deg og du intuitivt vet at du må trykke på utløseren før det forsvinner for alltid.

—Flybildene er til dels utrolig skarpe, hva slags lukkertid må du ned i?

FLYFOTO:  Raymond Mosken: «Fly».
FLYFOTO: Raymond Mosken: «Fly». Vis mer

—1/1000-dels eller 1/1200-dels sekund. Det rister så fælt der oppe at øyeblikket rett og slett må «fryses».

—Som profesjonell fotograf: Hva synes du om dagens situasjon der alle alltid har et digitalkamera for hånden og tilsynelatende bruker det hele tida?

—Jeg har et både-og-syn på det der. Folk har moderne digitale kameraer som måler lys og stiller skarpt for dem, og tar mange bra bilder. På en telefon eller kameraskjerm kan det se veldig fint ut. Så kan det skorte litt på beskjæring og på utprinting, og enda mer når det kommer til å det å skulle fortelle med bilder, lage en serie med innhold og konsekvens. Men jøss, jeg synes mange er veldig flinke.

Ny verdi
-Så er det selvsagt sånn at den enorme bildeflommen vi lever i, fratar hvert enkelt bilde noe av dets verdi. På den andre siden får bilder ny verdi som notater når du knipser et bilde med telefonen for å huske ett eller annet.

Og vi skal ikke glemme at det jo er sånn at helt hverdagslige bilder over tid kan bli til både viktige dokumenter og stor kunst.

STIL:  Raymond Mosken: «Venner rundt Black Jack-bordet på Gold Coast kasino under Viva Las Vegas-festivalen i Las Vegas , USA 2001.»
STIL: Raymond Mosken: «Venner rundt Black Jack-bordet på Gold Coast kasino under Viva Las Vegas-festivalen i Las Vegas , USA 2001.» Vis mer

Frosne øyeblikk i en forgangen tid kan fort bli interessante for både historikere og poeter, og nettopp dette er en av fotografiets store styrker: Det er godt egnet for lagring.

STIL: Raymond Mosken: «Oslo, Norway, 2002».
STIL: Raymond Mosken: «Oslo, Norway, 2002». Vis mer