Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

I rødt og svart

Ikaros-myten er så gammel og innarbeidet at det er lett å miste detaljene av syne. Her i Manuele Fiors glitrende tolkning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEGNESERIE: Ikaros er selve symbolet på ungdommelig overmot og selvsikkerhet. Han flyr tross farens formaninger mot sola med vinger av fjær og voks og styrter når sola smelter voksen.

Stedet de flyr fra er Kreta og den labyrinten Daidalos bygde for kong Minos for å skjule hans monster av en sønn, Minotaurus. Daidalos blir indirekte skyld i monsterets død, og Minos hevner seg ved å plassere ham og sønnen Ikaros, et barn i de fleste beskrivelser, i den ugjennomtrengelige labyrinten.

Som vi vet fant altså Daidalos ut av problemet. Så var han også så stor i det gamle Aten og på de greske øyene at mange teknologiske storverk blir tillagt ham. Til og med enkelte pyramider! Selv Sokrates skrøt på seg familiære bånd til denne byggmesteren, arkitekten, bildekunstneren og også rørleggeren. Hva da med sønnen Daidalos fikk med en av Minos\' slavepiker?

Ikaros og Fausto

Ikaros var en guttunge med hang til drømmerier, ifølge Fiors gjendiktning av myten. Han var en yngling som hørte på farens formaninger med et halvt øre.

Fiors skildring av denne komplekse myten er selvsagt en forenkling. Hans storslåtte, brede penselstrøk i to farger, rødt og svart, minner om maleriets seinekspresjonisme. I rute for rute bygger han opp en rytmisk spenning leseren kan dvele ved.

Fortellerteknisk veksler bokas sju kapitler, pluss den lengre epilogen, mellom antikkens myteverden på Kreta og Oslo, hvor to personer, Silvia og kjæresten Fausto, lever i et heller trøblete samliv.

Mysteriet

Fausto er en drømmer som vil finne løsningen på labyrintens mysterium. Silvia vil ha bort en flekk i ansiktet, er denne flekken Faustos galskap? Iallfall oppsøker hun en djevelliknende eldre kar, professoren, som hun vil skal hjelpe Fausto. Gjennom hans hushjelp, Marta, får hun en krem som skal fjerne flekken, men som når den prøves, bringer henne til en strand på Kreta. Der ser hun Fausto som Ikaros. De to møtes ikke.

«Vent, ikke gå!», roper Silvia etter Ikaros når denne følger etter faren, som er på vei hjem med dagens fiskefangst. Men Ikaros går, og han går så langt som i fortapelsen når han med vinger på armene stiger opp og for nært det uoppnåelige, som er sola. Her har han gjort et ubevisst valg, et valg som tar seg uttrykk i vår tid.

Forvirret Fausto

Imens går en forvirret Fausto omkring i Oslo og frelses etter hvert av sin kjære. De finner hjem. Fausto oppnår ikke det uoppnåelige, det gjør heller ikke Ikaros. Men Fausto tar til vettet, der Ikaros svimler yr opp mot sola og ned i havet - det havet som skulle få navnet det Ikariske hav. Det er da noe for en drømmer. Men Mefistos rolle forblir uklar for denne leser. Han gir råd til Silvia, men hun protesterer mot rådene. Det er vel dette som frelser kjæresten hennes fra depresjonen han opplever.

Denne serieromanen er på mange vis en stum fortelling. Styrken i Fiors strek er ekspressive, men nærmest stillestående ruter hvor spillet mellom farge og strek dikter de to sammenvevde fortellingene på besnærende vis.

Romanens to kvinner, Silvia, den oppofrende, og Marta, den eldre og forstandige, står i klok kontrast til den tilbakeholdne og etter mitt skjønn mutte Daidalos og den drømmende Ikaros.\'

Manuele Fior er født i Cesena, Italia i 1975. Etter et liv omkring i Europa har han slått seg ned i Oslo. Han har utgitt serier i flere tidsskrifter, deriblant Forresten, samt lagd album. Romanen Ikaros står kanskje som et eksempel på en ny trend i det norske serievirket: utgivelse i Frankrike før Norge. Som Jason. Uansett har den norske seriehimmelen fått en glitrende italiensk stjerne.