PÅ GRAN: Vinje døde på Sjo gård, dit han dro for å besøke sin venn, presten Bang. I dag er huset der han døde, et lite museum. Vinjes siste dager var trist som en skillingsvise. Han var samme sted på bryllupsreise året i forveien. Kona Rosa ble gravid og fødte en sønn, men døde under fødselen. Kort tid etter døde også Vinje selv, av kreft i magen. Han ønsket å bli gravlagt på Gran, han syntes kirkegården der var mye vakrere enn den i Oslo. Foto: Fredrik Wandrup
PÅ GRAN: Vinje døde på Sjo gård, dit han dro for å besøke sin venn, presten Bang. I dag er huset der han døde, et lite museum. Vinjes siste dager var trist som en skillingsvise. Han var samme sted på bryllupsreise året i forveien. Kona Rosa ble gravid og fødte en sønn, men døde under fødselen. Kort tid etter døde også Vinje selv, av kreft i magen. Han ønsket å bli gravlagt på Gran, han syntes kirkegården der var mye vakrere enn den i Oslo. Foto: Fredrik WandrupVis mer

I romanen «Det svundne er en drøm» møtes to store vriompeiser

Da Sandemose oppsøkte Vinje ved Søsterkirkene.

Kommentar

Aasmund Olavsson Vinje kom til verden for 200 år siden. «Fødd i Vinje 6 april 1818, daaen i Gran 31 juli 1870», som det står på den mektige gravsteinen hans ved Søsterkirkene, selv om han strengt tatt utåndet 30. juli. De to kirkene ligger vakkert til med utsyn over det vide og kuperte landskapet på Hadeland. Kirkegården omgir Nikolaikirken, den av de to som er i bruk.

Mye blir i disse dager skrevet om Vinje. Hans posisjon i norsk kulturhistorie er mangfoldig. Journalisten står i sentrum for Nasjonalbibliotekets feiring av den nyskapende pressemannen, som gjennom sin korrespondentvirksomhet i Drammens Tidende og seinere gjennom sitt eget ukeblad Dølen utviklet reportasjeformen som litterær sjanger. Hans verk «Ferdaminne frå sumaren 1860» (1861) ble først trykt i Dølen og har en solid plass i norsk, litterær kanon.

Boka er nettopp blitt utgitt på ny, med en utmerket innledning av Kjartan Fløgstad. Også det episke diktverket «Storegut» (1866) kommer i ny utgave, med forord av sambygdingen Åsulv Edland. I tillegg kommer Olav Vesaas’ biografi «A.O. Vinje - en tankens hærmann» (2001) ut i på ny. Vinje er ikke gått i glemmeboka,. I tillegg til journalistikken framheves hans lyrikk og hans betydning for nynorskens utvikling. Også som menneske står han som noe spesielt, med sitt tvisyn, sin debattlyst og sitt særegne utseende, med et stort og et lite øye og et uforsonlig glimt i blikket, som også går fram av Brynjulf Bergsliens skulptur på toppen av gravsteinen.

Til denne graven kommer hovedpersonen i Aksel Sandemoses roman «Det svundne er en drøm», John Torson, en dag i oktober 1939. Om Vinje står det: «Han hadde vært mer norsk enn et dusin andre diktere, både store og små. Jeg undrer om det kom av den levende smerten som gikk gjennom alt han hadde stemplet med sitt vesen. Et møte med Vinje må ha vært som et møte med en utvandrer, en som hadde holdt seg hjemme og blitt utvandrer i sitt eget land. Han virket blodig. Han var revet opp av det han sto i

Sandemose har åpenbart et behov for å ytre seg om en åndelig bror. «Han er en av dem som virker nesten like levende i dag. Strevet og bitterheten hans er noe de fleste kjenner igjen i seg. Han var stor i sin ergrelse...Vinje var noe til mann, han terget folk sytti år etter sin død. Der hadde Norge mistet noe: Ingen Vinje å krangle med.» Torson husker et dikt, som i sin helhet lyder slik og heter «Vår niste»:

Den beste nista på livsens ferd,

den vegen so lang og heit,

det er at vor framtid so ukjend er

og at me so lite veit.

Den vise mann som av oss kan mest,

han er vel lykkelig, han.

Men endå so lever me aller best

av de me so lite kan.

Om du for den rette spegelen stod

og så so ditt sanne verd,

du då måtte tapa ditt livsens mod,

for det du slik stakkar er.

En dag griper Torsson tak rundt rota på en brennesle som vokser på graven og røsker den opp. «Jeg oppdaget at jeg skalv på hendene. Hadde jeg stått der og halt Aasmund Olavsson Vinje opp av hans rettmessige grav? Brenn-nesla i norsk åndsliv. Vinje hadde bitt seg fast i rota. Der satt en sint jeksel som jeg stakk i lommen

Dikteren fra Jante kjente seg igjen. De var begge kranglevorne, uforsonlige og provoserende, fulle av paradokser, tvisyn og svart humor. Diktet han siterer fra, er avslørende, et trollspeil for avanserte selvgranskere. «Jo, du bidrog vel ditt til å forvirre seg selv og andre, du Aasmund Olavsson. Ellers var du ikke blitt så stor en detektiv senere

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.