I Roses verden

Knut Rose sa en gang at han går god for flere tolkninger av sitt maleri, og mange har latt seg anspore til å analysere hans billedverden. Den grundigste granskingen til nå står kunsthistorikeren Cecilie Malm Brundtland for med boka «Knut Rose», som følger kunstneren fra de første figurative spor i 1970 og fram til 90-tallets nylig malte skikkelser.

BOK:Cecilie Malm Brundtland: «KNUT ROSE. På flukt . I strid. Mot forsoning»
Labyrint Press, 198 s. kr. 395

Bokas undertittel - «På flukt . I strid. Mot forsoning» viser til noen av de tematiske faser som Brundtland søker å kartlegge Roses maleriske univers innenfor. De er stikkord til en fortelling om mennesket som hun prøver å skape sammenheng i, ved å følge forandringene i bildenes motiver gjennom nærmere 30 års produksjon. Slik blir det en framstilling som skjærer vekk nesten alt som heter biografi, styrer unna teori og kutter ut det meste av den større kunsthistoriske konteksten som Roses verk inngår i.

Magistergrad

Brundtland bygger boka på sin magistergradsavhandling om kunstneren fra 1995, da hun også publiserte katalogteksten «Personlig rapport» til Astrup Fearnley Museets retrospektive Rose-utstilling. Derfor fins det god orden på fakta og kronologi, slik at grunnlaget ikke glipper. Det er med andre ord en skribent som har inngående kjennskap til sitt stoff, og teksten ledsages av og refererer hele tida til et omfattende billedmateriale.

«Roses verden er eksistensiell i vid forstand, men tematikken har fått ulike uttrykk gjennom snart tre tiår,» heter det i Brundtlands innledning. Dette generelle utsagnet går som en ledetråd, og knyttes til et mangfold av eksempler fra denne perioden. Det starter med at de billedmessige brokkene blir til angstridde, flyktende og etter hvert stridende figurer i 70-åras maleri, utvikler seg som aktører i den absurde sameksistensens ånd under neste decennium, og søker seg mot et mer forsonende forhold til omgivelsene på 90-tallet.

Detaljrikt

Dette skriver Brundtland detaljrikt om, og går inn på mange av de gåtefulle elementene, paradoksale tingene og truende rekvisittene som Rose opererer med i sin visuelle regi. Hun tar også for seg hans ulike bearbeiding av figurenes forhold til billedrommet, og påpeker forskjeller i vektleggingen av de maleriske midlene. Der både Bacon og Bonnard anes i vekslingene mellom den besnærende og betente i fargeskalaen, hvor en skiftende karakter av forfall og vekst nedfeller seg i selve stoffet.

Brundtlands bok rommer en imponerende informasjonsmengde, og baserer seg på en nøye avlesning av typiske trekk fra mange malerier som hun kommenterer og innordner i periodiske billedgrupper. Framstillingen mister aldri sitt fokus på Roses verk, men fakta følger så tett og mønsteret blir så styrende at den tematiske hovedlinjen ikke får den fortellingens flyt som stoffet trenger. Likevel kommer ingen utenom denne boka med sikte på et nærstudium av Knut Rose, og den blir nok et kildeskrift for framtidige kunsthistoriske peilinger av hans plass i kunstlandskapet.