I rundgang om Giacometti

Essaysamlingen «Aero» er preget av sterk fascinasjon og springer åpenbart ut fra et dypt behov for å trenge inn i Giacomettis verk.

Espen Stueland har skrevet en essaybok om billedkunstneren Alberto Giacometti. Sjangerbetegnelsen er velvalgt. Om essayet er det sagt at det befinner seg i permanent bevegelse. Det tar ofte lange omveier, men det vender som regel alltid tilbake til utgangspunktet. Essayisten postulerer ikke, han kan til og med motsi seg selv, men han søker alltid etter sannheten. Derfor er essayet gjerne blitt sammenliknet med en spasertur uten fastlagt mål, der turen i seg selv utgjør formålet.

Tenkende menneske

Disse karakteristikkene passer som hånd i hanske på holdningen og skrivemåten i Stuelands Giacometti-bok. Han formulerer seg ikke som kunsthistoriker, men som dikter, som tenkende menneske, som essayist. Skriften er preget av sterk fascinasjon og springer ut av noe som åpenbart er et dypt personlig behov for å trenge inn i Giacomettis særegne verk, eller rettere sagt: komme til klarhet over hva denne særegenheten består i. Erkjennelsesinteressen er tosidig. Det handler om å forstå Giacometti, og det handler om å bruke ham som utgangspunkt for refleksjoner over kunst, kunstforståelse og kunstbetraktning i sin alminnelighet.

Selv om Stueland ikke opptrer i rollen som kunsthistoriker, er det ikke dermed sagt at han fører seg fram som en dilettant. Tvert imot vitner denne boka om omfattende kunsthistoriske kunnskaper og et sikkert grep om de analyseredskaper som anvendes. Ett er at han kan sine ting, men i tillegg formulerer han seg på en måte som gjør det mulig for selv en ignorant som undertegnede å følge ham i hans rundgang rundt Giacomettis bilder og skulpturer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uoversettelig

Som den sanne essayist han er, tar Stueland mange og lange omveier. Han unnser seg heller ikke for å trekke inn kunstnerens eget liv i sitt forsøk på å forstå hans verk, selv om han advarer mot den reduksjonismen som en slik prosedyre kan medføre. Han plasserer kunstneren i sin tid og sitt miljø og trekker fram folk som har latt seg inspirere av ham, også diktere, bl.a. vår egen Tor Ulven. Men alt dette er underlagt en innett vilje til å forstå ut fra sitt eget følelsesmessige og intellektuelle ståsted et verk som aldri lar seg uttømmende beskrive og nettopp derfor trekker den fascinerte betrakter tilbake til seg.

Stueland tar opp en hel rekke interessante problemstillinger. Til de sentrale hører muligheten for å tillegge et kunstverk en mening ved hjelp av et språk som ikke er kunstverkets eget. Mange har i tidenes løp hevdet at bildet som bilde er uoversettelig. I opposisjon til disse hevder Stueland at «det er umulig å se på kunst uten å spørre hva den betyr [...] Måten vi står framfor den på, er en måte å spørre på, og da tilfører man mening.» Ja, han går enda lenger og hevder at Giacomettis verk rører ved det han kaller «en språknerve» hos ham: «Uten at jeg kan sette fingeren på hvordan, er det som om skulpturene uttrykker et ønske om å bli beskrevet.»

Alltid underveis

En annen problemstilling dreier seg om et kunstverks avgrensning i tid og rom. Et delaspekt ved dette vedrører spørsmålet om når et verk må anses å være avsluttet. Hvordan kan en kunstner vite når han er ferdig? Når er verket fullendt? Kan det noensinne være det? Rent bortsett fra den banale kjensgjerning at kunstneren på et vis må ha sett det slik når han pakker det inn og sender det av gårde til utstilling? Til å drøfte dette egner Giacometti seg fortreffelig, ettersom han utgjør et radikalt eksempel på en kunstner som både i teori og praksis gjorde det uavsluttede verk til sitt signum .

Essayisten er alltid underveis. I den forstand er også han en målbærer av det uavsluttede, der veien er målet, og målet aldri har fullkommenhetsstatus. Derfor har Stueland da også valgt den helt adekvate formen i forhold til den gjenstanden han betraktende vandrer omkring.