TIDLIG KRØKES: En guttunge kledd opp i sovjetisk militær uniform i Donets i Øst-Ukraina. I denne klient-staten er sovjet-nostalgien levende. Foto: AFP / Aleksey Filippov / NTB / Scanpix
TIDLIG KRØKES: En guttunge kledd opp i sovjetisk militær uniform i Donets i Øst-Ukraina. I denne klient-staten er sovjet-nostalgien levende. Foto: AFP / Aleksey Filippov / NTB / ScanpixVis mer

I Russlands skygge

Verdens største land kaster lange skygger i mange retninger. Men Russlands klient-stater behandles på veldig forskjellig vis, skriver Morten Strand. 

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Den russiske presidenten Vladimir Putin har kalt oppløsningen av Sovjetunionen for «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre». Og selv om Putin tok litt hardt i, når vi tenker på at både 1. og 2. verdenskrig skjedde i samme århundre, var Sovjetunionens sammenbrudd et stort politisk drama. Dramaet gir også næring til konflikter i dag.

Forholdet mellom patron-stater og klient-stater, er en egen statsvitenskapelig forskningsgren. Og få steder egner seg bedre til å studere patron - klient forhold enn det gamle Sovjetunionen. I denne delen av verden vet man veldig godt at geografi er skjebne. Det vet man i Transnistria i Moldova, og i Abkhasia, og Sør-Ossetia, som etter folkeretten er en del av Georgia. Det vet man i de opprørskontrollerte områdene i Donbas i Ukraina, og det vet man på Krim, som Russland annekterte i mars 2014.

Det er derfor våkent at Det norske universitetssenteret i St. Petersburg i forrige uke arrangerte et seminar om temaet, der viktige stemmer i det norske og russiske forskningsmiljøet på feltet deltok. Der ble det argumentert for at den russiske opprørsrepublikken Tsjetsjenia, der islamister på 1990- og 2000-tallet forsøkte å opprette et eget «emirat», også kan klassifiseres som en russisk klient-stat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvordan behandler så Russland sine klient-stater? Veldig ulikt, viser det seg. I enkelte av dem driver Russland en veldig aktiv nasjonsbygging, som i Tsjetsjenia og på Krim-halvøya. I andre driver Russland med det helt motsatte, nærmest en form for stats-knusing, som i de opprørskontrollerte delene av Donbas, og i Transnistria. I Abkhasia og Sør-Ossetia gjør Russland noe midt imellom, men tilbyr politisk og militær støtte.

I alle tilfellene, kanskje med unntak for Tsjetsjenia og Donbas, støtter innbyggerne i områdene det gjelder, den russiske parton-rollen. I alle områdene var det krig som førte til løsrivelsen - i Tsjetsjenia forsøket på løsrivelse - fra den staten disse områdene var en del av. I de fleste områdene var den viktigste grunnen til at Russland ble en patron-stat, at russere og russisk-kulturelles interesser var under press. Det ble gitt som begrunnelse for løsrivelsen fra Moldova i Transnistria, og fra Ukraina på Krim og i Donbas.

Å forsvare russeres interesser, og forene russisk territorium, er en viktig grunn til å ta på seg rollen som patron-stat, sa Jakub Godzimirski ved Norsk utenrikspolitisk institutt på seminaret. Kollega Helge Blakkisrud, også NUPI, mente at det er noe paradoksalt ved det å påta seg patron-rollen. Han sa at Russland subsidierer store deler av statsbudsjettene i Transnistria, Abkhasia og Sør-Ossetia. Det samme skjer i Donbas og på Krim, og i Tsjetsjenia har det kostet enorme summer å bygge opp det krigsherjede landet, og gjøre det til en forsøksvis muslimsk mønsterrepublikk.

Sergei Markedonov fra Det russiske statsuniversitetet framholdt at man ikke må lese den russiske presidenten Vladimir Putin for mye ideologisk. At det ikke er en langsiktig strategi som ligger bak patron-rollen. Han mener at Putin i alle tilfellene har reagert på utfordringene der og da de kom. Helge Blakkisrud deler denne oppfatningen, ga sa at Russland har snublet inn i situasjonen som er stor patron-stat. Han framholdt også at man må studere hvert enkelt tilfelle, fordi noen steder er det i Russlands interesse å støtte nasjonsbygging, mens det andre steder er i Russlands interesse å gjøre det motsatte.

I tre av de områdene det er snakk om, Transnistria, Krim og Donbas er det en levende og vital sovjet-nostalgi. Det bæres portretter av diktatoren Josef Stalin, og sovjetiske flagg, for å minnes paradiset som forsvant. Det er de russisk-kulturelle i disse områdene som bærer sorgen over å ha mistet sitt paradis. De var ofte eliten i sine områder, som ble en minoritetsbefolkning og politisk marginalisert i de nye statene som oppsto etter Sovjetunionens kollaps. Dette er den historiske rammen for det Putin kaller det 20. århundres verste katastrofe.

Vil Russland snuble inn i enda et klient-stat forhold? I så fall blir det trolig i Narva, nord i Estland, der 82 prosent av innbyggerne er etniske russere. Det tilfredsstiller kriteriene om å forene russisk-dominerte territorier. Men prisen for et slikt eventyr vil være enorm. Det vil være krig med NATO, etter organisasjonens statutter. Det er noe annet enn et gjenglemt sovjetisk paradis i Donbas.