«MØTE»: Gi dem to mikrofoner og et podium. Bono og Jonas Gahr Støre er det perfekte «møtet».  Foto: Lars Eivind Bones
«MØTE»: Gi dem to mikrofoner og et podium. Bono og Jonas Gahr Støre er det perfekte «møtet». Foto: Lars Eivind BonesVis mer

I samtale med

Intervju blir for simpelt. Heldigvis har vi «samtaler» og «møter».

På et eller annet tidspunkt var det noen, et sted der ute i det store, mangslugne kultur-Norge som kom opp med den geniale ideen. Antakelig hadde vedkommende forsøkt - febrilsk - å få en eller annen forfatter, musiker eller kulturpersonlighet til å stille til et intervju. Etter avslag på avslag kom de forløsende ordene: «Nei, dette skal ikke være et intervju det skal være en samtale

En «samtale» er som alle skjønner en eufemisme - en skjønnmalende omskriving. Hensikten er en av to - gjerne begge: Det opphøyer selve intervjuet, og får det til å virke mer viktig. Det opphøyer også intervjueren, som dermed ikke lenger er vanlig intervjuer - men likestilt samtalepartner. Når samtalen er mellom to særlig aktverdige personer, kan den også kvalifisere til det enda flottere «møtet».

Jeg vet ikke hvem som lar seg lure av dette. De som er såpass høyt oppe i hierarkiet at de er innenfor samtale-kategorien er antakelig oppmerksomme på løgnen, men godt fornøyd med tingenes tilstand. Det gjelder nok også kulturinteresserte som har ambisjoner om å bli en samtalepartner - eller som på en eller annen måte sterkt assosierer seg med, og lar seg tiltale av, alt det dette begrepet utstråler. Det lille bordet som står mellom stolene de to samtalepartnerne sitter i. Vannet i stettglassene. Munterheten. Den bitende replikken, latteren etterpå. For andre gir kanskje selve ordet «samtale» en så sterk avsmak at de holder seg unna. Det er jo noe utpreget usympatisk ved å gjøre seg litt finere for å markere avstand til noe annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til å være snobbete, har «samtale»-sjangeren en uheldig sløvende effekt. Når du ser at journalist Tomm Kristiansen fra NRK skal «i samtale med» Jonas Gahr Støre, er det grunn til å tro at ordvekslingen vil ligge nærmere koseprat enn revolverinterju. En samtale signaliserer noe ufarlig, gjerne underdanig. Andre ganger kan det ha til hensikt å forsøke å ugyldiggjøre og avfeie en uheldig kopling, for eksempel at det dreier seg om et intervju mellom venner - som når forfatter Tore Renberg intervjuer sin venn og forfatterkollega Karl Ove Knausgård på Litteraturhuset i Oslo.

Men finnes ikke samtaler? Joda. Under researchen til denne kommentaren kom jeg over noe som jeg trodde var det perfekte eksempelet på hvor pervertert samtale-sjangeren var blitt. Det var et NRK-innslag med rallyfører Petter Solberg i samtale med broren Henning. Men det er jo faktisk en samtale. Det er brødre. Kanskje er det avtalt tid, kanskje har de satt opp kameraer - men det er jo tross alt ganske vanlig at brødre har samtaler med hverandre. Samtale betyr at man snakker sammen privat, ikke for andres ører. Strengt tatt kan vi vel si at en samtale på et podium foran mange mennesker i en sal derfor er litt det samme som sex-teater.

Før eller siden mister «samtale» sin forførende klang. Før vi vet ordet av det ringer sånne som vi i Dagbladet og ber om en samtale for å høre hva som er kjendisenes beste ferieminner. Kanskje jeg som kulturredaktør skal oppfordre journalistene våre til å gjøre nettopp det, som en slags aksjon? Så hadde vi fått se hva som blir det neste «samtale». Blir det «dialog», «konversasjon» eller kanskje «tête-à-tête? Det eneste vi vet, er at det uansett er et intervju.