I sentrifugalkreftenes vold

De skulle finne en løsning for Syria. Men Barack Obama og Vladimir Putin er grunnleggende uenige. Det vil bli mer syre i det syriske såret, ikke mindre, skriver Morten Strand.

ET BILDE SIER MER ENN ORD: Barack Obama og Vladimir Putin skulle ordne opp i Syria under G-8 møtet i Nord-Irland i går. Som vi ser av bildet; det lykkes ikke.  AFP PHOTO / JEWEL SAMAD Scanpix
ET BILDE SIER MER ENN ORD: Barack Obama og Vladimir Putin skulle ordne opp i Syria under G-8 møtet i Nord-Irland i går. Som vi ser av bildet; det lykkes ikke. AFP PHOTO / JEWEL SAMAD ScanpixVis mer
Kommentar

UTGANGSPUNKTET var som galest da presidentene Barack Obama og Vladimir Putin møttes på G-8 møtet i Belfast i går for å ordne opp i Syria. Når resultatet likevel ikke ble som originalest så kan det skyldes at Peer Gynt, slik vi kjenner ham, var en drømmer. Et originalt resultat - enighet om en realistisk fredsplan - var hele tida for drømmere. I den virkelige verden er det helt andre krefter som herjer. Der er det politikkens sentrifugalkrefter som rår. Og de er sterke for tida. Obama og Putin var i går enige om å være uenige, men ikke gi opp drømmen om fred.

FOR ETT ÅR OG
omtrent 70 000 drepte mennesker siden var det ennå håp om en diplomatisk løsning i Syria. Kofi Annans fredsplan var ennå ikke skutt i stykker. Russland var en joker i Annans diplomati, og hans tanke var at russerne skulle sette seg på Syrias president Bashar al-Assad, mens Vesten skulle presse opposisjonen til å finne en ledelse som kunne representere dem i forhandlinger. Forutsetningene for Annans diplomati ble skutt i filler i løpet av sommeren i fjor. Hvis Russland i det hele tatt prøvde å sette seg på Assad, virket det halvhjertet. Og hvis USA og EU virkelig prøvde å samle opposisjonen til en enhet som kunne drive med diplomati, var det mislykket.

SIDEN HAR DET GÅTT
fra galt til verre. En ting er slagmarken. Der er totalt 93 000 mennesker drept, ifølge FNs nye tall. Dessuten er krigslykken i ferd med å snu. President Assad har tatt flere byer som har vært under opprørernes kontroll. Hans regime har ikke kollapset, slik amerikanske og europeiske etterretningsledere sa det ville for et år siden. I stedet har de al-Qaida tilknyttede krigerne fra al-Nusra spredd frykt og usikkerhet, og det er plutselig langt fra sikkert at Assad er dømt til å tape krigen.

HVIS IKKE...
Hvis ikke Vesten væpner opprørerne, slik både Storbritannia, Frankrike, og nå sist USA sier at de vil gjøre. Og hvis ikke Vesten innfører en flyforbudsone over Syria - slik det ble spekulert i at de ville gjøre i helga - for å forsvare sivile mot Assads flyvåpen. Det siste kan bli fryktelig aktuelt. Hvis vi går litt mer enn to år tilbake i tid var Muammar Kadhafis stridsvogner på vei til Banghazi i Libya for å ta hevn over opprørerne som hadde kontrollert byen i måneder. Verdenssamfunnet så for seg en massakre, og FNs sikkerhetsråd ble sammenkalt i all hast. Russland - da med Dmitrij Medvedev som president - ble overtalt til ikke å bruke sitt veto mot en resolusjon om flyforbudssone over Libya. Vi husker hva som skjedde. NATO-flyene reddet ikke bare innbyggerne i Benghazi fra å bli massakrert. De endret krigens gang, NATO ble opposisjonens flyvåpen, og spikeren i kista for Kadhafi.

DET VIL IKKE RUSSLAND
- med Vladimir Putin tilbake som president - ha noe av i Syria. Russland har protestert heftig mot væpning av opposisjonen i Syria. Og landet har tatt kraftige forholdsregler i forhold til den muligheten at USA og NATO innfører en flyforbudssone, en sone som vil ha mindre legitimitet en flyforbudssonen over Libya, fordi det er utenkelig at Russland vil støtte et slikt forslag i FN. I vinter solgte Russland moderne anti-luftskyts til Assad, nettopp for at han skulle kunne forsvare seg mot fiendtlige - det vil i denne sammenhengen si NATOs - fly.

FOR PRESIDENT PUTIN
handler ikke Syria bare om realpolitikkens tyngdekraft. For Russlands interesser i Syria er tunge, enten de er økonomiske eller militære. Syria handler for Putin også om et ideologisk aksiom. «Regimeskifte» er det fremste blant banneord i Putins Kreml. For Putin er de revolusjonære opprørene vi har sett i Midt-Østen, Nord-Afrika og i for eksempel Ukraina, som skapt av fanden selv. Han så dem selv i hvitøyet under de massive demonstrasjonene mot ham for halvannet år siden. Støtte til Assad er derfor ikke bare maktpolitisk motivert. Det er i høyeste grad også ideologisk.

HVIS MAN I TILLEGG
aner at det langt fra er sikkert at Assad taper krigen, så er det enda en grunn mindre for Putin til å kreve Assads avgang, det som har vært den sentrale forutsetning for fredsmeklingen både sett fra Vesten, og i sin tid fra Kofi Annan. Krigens gang er i seg selv i ferd med å bli et argument mot en forhandlet fred. Hvis ikke Assad - som Khadafi - starter en enda verre masseslakt av mennesker enn det han hittil har gjort. Da kan Vesten bli tvunget til å bli opposisjonens flyvåpen i Syria, slik NATO var i Libya. Og moderne russiske våpen vil bli brukt mot NATOs fly. For sånn er den politiske sentrifugalkraften.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.