UTFART:  I august 1989 kunne østtyskerne pakke sine Trabanter fulle av folk og kjøre gjennom flere østeuropeiske land til slektninger i Vest-Tyskland. Foto: NTB /Scanpix
UTFART: I august 1989 kunne østtyskerne pakke sine Trabanter fulle av folk og kjøre gjennom flere østeuropeiske land til slektninger i Vest-Tyskland. Foto: NTB /ScanpixVis mer

I skyggen av Berlin

Jo da, det var i Berlin muren ble revet for 25 år siden. Men det var i Warszawa, Budapest og Moskva bakgrunnen for dramaet lå.

Kommentar

RIVINGEN AV Berlinmuren var et mirakel. Men siden dette mirakelet var av jordisk karakter, hadde det sine jordiske forutsetninger. Det ene var Polen. Der var heltene i dramaet Karel Jozef Wojtyla, som i 1978 ble pave og den katolske kirkens overhode, og elektrikeren, proletaren og streikelederen Lech Walesa, som dannet fagforeningen Solidaritet i 1980. Fra da av sto militant, proletær aksjonisme under åndelig beskyttelse av paven i Europas mest katolske land. Det var et bånd som viste seg å være sterkt.

Mirakelets andre forutsetning var Ungarn, det første landet Josef Stalin okkuperte under 2. verdenskrig, som gjorde åpent opprør. Opprøret ble brutalt slått ned av Sovjetunionen i 1956. Men i den ungarske ulykken lå også spiren til noe nytt. Janoz Kadar tok over som landets leder, og i det stille, uten åpent å utfordre Sovjetunionens ideologiske lederrolle, utviklet Ungarn sin egen sosialisme med en mer åpen presse, med mer privatisering av økonomien, og med mer satsing på velferd, enn de andre østblokklandene. På 1980-tallet var Ungarn blitt laboratoriet for reformkommunisme. Reformene fikk etter hvert Moskvas åpne velsignelse, før Kader gikk av i 1988, og døde året etter.

MIRAKELETS TREDJE forutsetning var reformkommunisten som i 1985 ble Sovjetunionens nye leder, Mikhail Gorbatsjov. Han kom til makta i 1985, som åpenbaringen fra Stavropol, som mannen som hadde sett lyset i den faktiske kommunismens stummende mørke. Med en voldsom energi gikk Gorbatsjov løs på de tilstivnede, byråkratiske, kommunistiske strukturene, og krevde glasnost (åpenhet) og perestrojka (gjenoppbygging). Men langt fra alle hadde sett lyset slik Gorbatsjov så det, og generalsekretærens frenetiske reformarbeid endte i en revolusjon han til slutt ikke lenger kunne styre. Som så mange revolusjonære ble Gorbatsjov overkjørt av de kreftene han selv hadde satt i spill.

ÅRET 1989 var allerede store krefter i spill. 4. juni 1989 ble det første demokratiske valg gjennomført i et land i Warszawapakten. Det var parlamentsvalget i Polen, som var et direkte resultat av den pavelige beskyttelse av militant fagforeningsaksjonisme, som i snart ti år effektivt hadde undergravd kommunistpartiets maktmonopol. Og av Sovjetunionens manglende vilje og kraft til å gå til krig for å stramme opp sine vasaller, slik Gorbatsjovs forgjengere hadde gjort i Ungarn i 1956, og i Tsjekkoslovakia i 1968.

I august var de ungarske reformkommunistenes fremste ideolog, Gyula Horn, blitt utenriksminister i en regjering som hadde et moderne sosialdemokratisk program. 19. august klippet han over jernteppet på grensa til Østerrike ved grensestasjonen Margarethen. Ungarere kunne fritt reise til Østerrike - til Vesten. Men viktigere var det at østtyskere kunne pakke sine Trabanter stappfulle med unger, svigermødre, kofferter og håp, og kjøre gjennom Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østerrike, til sine slektninger i Vest-Tyskland, som de fleste ikke hadde sett på 28 år. Det var hull i jernteppet, og i Moskva satt en ledelse som verken kunne, eller ville, gjøre noe med det.

I OKTOBER samme år var jeg i Praha for å intervjue den tsjekkoslovakiske opposisjonslederen Václav Havel, de østeuropeiske dissidentenes fremste intellektuelle. Praha var full av østtyskere med sine Trabanter, svigermødre og håp, og mange hadde klatret over gjerdet til den vesttyske ambassaden. Det gikk rykter om at tsjekkerne ville begynne å deportere østtyskerne. Havel satt i sin stue, tente den ene røyken med den andre og fortalte langsomt og omstendelig at det ville ta lang tid før noen virkelige reformer ville komme til Tsjekkoslovakia.

Også han tok feil. I januar 1990 var Havel revolusjonshelten som ble hyllet av folket på Václav-plassen i Praha, stedet der studenten Jan Palach brant seg selv til døde i protest mot den sovjetiske invasjonen i 1968. Kreftene som var i spill i Polen, Ungarn og Moskva var for sterke til at de kunne stanses. 10. november 1989 - noen timer etter at muren brast - var jeg i Berlin. Der kunne jeg ta og føle på mirakelet, siden det - som nevnt - var av jordisk karakter. Vi var mange som gjorde det, denne første dagen da øst- og vesttyskere kunne reise fritt fra den ene til den andre siden av den delte byen. Den delte byen var én, den kalde krigen var over. Det var et mirakel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook