I skyggen av holocaust

Like mystisk som ondskapen er godheten: Den lille polsk-jødiske gutten Jakob Beer redder seg unna en massakre under krigen. Han plukkes opp av Athos, en gresk arkeolog, som smugler ham hjem til Hellas.

Seinere, når krigen er over, drar de to til Canada. Jakob blir Athos sønn, hans oppvekst blir omkranset av noe nær den absolutte godhet. Samtidig lever Jakob i minnene om sin utslettede familie: Foreldrene og storesøsteren Bella, som var så glad i å spille piano. De følger ham gjennom livet, som skygger, som gjenferd, tidvis mer virkelige enn virkeligheten selv.

Ondskapen som drepte dem, godheten som reddet ham; ut fra denne dualismen formes Jakobs liv. Og når Athos, den personifiserte godheten, også dør, er han like mye en realitet som da han levde, hans liv, hans historie, ja, hele hans slekts historie flyter sammen med minnene om Jacobs utslettede familie. Jakob Beer blir et fortidsmenneske, som lever i historiens skygge.

Vakker

Dette er noe av rammen rundt romanen «Som sand», av den kanadiske forfatteren Anne Michaels. Og rent bortsett fra at leseren som et utgangspunkt må akseptere et helt usannsynlig premiss, nemlig at greske arkeologer fikk drive utgravinger i Polen midt under andre verdenskrig - og at det var mulig å smugle et jødisk barn gjennom nær sagt hele Europa - er dette på mange måter en vakker bok, tross den heslige bakgrunnen. Vakker fordi språket er fullt av overraskende bilder, friske assosiasjoner, en slags erotisk ladet stillferdighet, sobert gjengitt av oversetter Hanne Bramness. Vakker også fordi Michaels legger slik vekt på å skildre det edle i mennesket, slik som evnen til innlevelse og kjærlighet.

Ikke overraskende er det nettopp kjærligheten som frigjør i denne romanen. Ved sin kjærlighet til menneskeslekten redder Athos Jakob, og Jakob reddes en gang nummer to av unge Michaela, som han gifter seg med. Hvorvidt hennes navnelikhet med forfatteren er tilfeldig eller ei, tør jeg ikke ha noen oppfatning om.

Konstruert

I romanens del nummer to møter vi også et fortidsmenneske, en navnløs jeg-person. Jakob Beer er død i en ulykke, nå tråkker denne mannen opp sporene etter ham. Han jakter på Jakob i forskerøyemed, mens han egentlig jakter på seg selv og sin egen historie. Også denne mannen er et barn av holocaust, født i Canada etter krigen, av jødiske foreldre som begge var nazistenes fanger.

Og selv om sammenhengen mellom romanens to deler innledningsvis kan virke noe konstruert, fanges man som leser inn også av denne historien, som i sitt temavalg er nær beslektet med den norske filmen «Mendel». Hvorvidt forskeren, som et resultat av sitt møte med avdøde Jakob Beer, klarer å etablere et nåtidsliv, holdes åpent idet romanen toner ut. Likevel sitter man som leser igjen med en fornemmelse av forsoning.