I skyggen av Krekar

NÅR MENN FINNER

grunn til å bruke offentligheten til å refse hverandre for lav macho-faktor, bør vi kvinner kanskje bli litt flinkere til å le i det skjegget vi ikke fikk nappet bort i morrastellet. Erling Fossens indignasjon over Herr Rehman (eller Arne Olav som han kaller han) er et eklatant studium i mannskontroll og -dannelse. Fundamentalisten rører åpenbart ved strenger i mannligheten som ikke lenger kan bli holdt i sjakk. Nå er jeg helt sikker på at Dagfinn Nordbø er istand til å forsvare seg selv, også uten manus, «mimende som annen Milli Vanelli». Så dette er først og fremst en notis til oss damer, som av en eller annen grunn er flinkere til å okke og klage i lukkende kvinnerom enn å gjøre som Erling Fossen, slynge ut sine frustrasjoner til offentlig beskuelse.

ERLING FOSSENS

forakt retter seg denne gangen mot alle menn som støtter kvinner og spiller på lag med konene og kjærestene sine i kampen for et verdigere kvinneliv. Jeg kjenner ikke Shabana Rehmans «prosjekt», men ifølge Fossen skal det visstnok være å avdekke at «muslimske menn ikke er kvinner». Hun ønsker videre å assimilere menn med skjegg, akkurat som FrP, og vi, mobben, heier på henne. Mens Erling Fossen gråter. Hva gråter du over, Fossen? At norske menn er mindre macho enn deres fundamentalistiske brødre? At norske kvinner ikke går med slør, men forteller hvordan de vil bli elsket og hvor mange barn de ønsker å føde? Eller gråter du over det samme som Kjetil Rolness gråt over i Dagbladet for en tid tilbake. Somaliske gutter ler av oss, skrev han. Hvofor lo de? Kanskje fordi den norske mannen har blitt kvinne, femininisert, sittende på en benk i parken med smokk og tåteflaske, byssende mens han synger Soro. Norske menn er en tapt skanse takket være oss damer som har et uhyggelig potensiale for makt over mannen. Da kan det være godt å lene seg mot en fundamentalist, for her er det ikke mye vuggesang.

Å SKJULE SEG BAK

«det flerkulturelle Norge» blir derfor småfeigt, men det er kanskje en ny, trendy måte tradisjonelle menn kan få utløp for sine frustrasjoner på? Men å kalle det anti-rasisme og kle det inn som et høyverdig kulturprosjekt, blir i meste laget. Det er lov å være frustrert. Det det er også lov å mene at likestillingen har gått for langt (selv om det finnes mer kreative måter å si det samme på). Det er til og med lov å bli irritert for at Shabana tar glansen fra FAGforeningen og Erling Fossen. Men når en mann kaller seg kulturell brobygger, mens han oser av kvinnefiendtlighet, så kunne det jo være et håp at selv den mest saktmodige av oss damer lot seg friste til å åpne, om ikke på sløret, så kanskje lukene i kvinnerommet så vi kunne få inn et friskt pust. Eller er det bare Shabana Rehman som skal mene noe om fundamentalisme på norsk? Erling Fossen har i denne debattvekslingen gjort det helt klart at fundamentalismen ikke lenger er «de andres» arena.