Foto: Warner Music
Foto: Warner MusicVis mer

I skyggen av sin egen hit

Debutalbumet til DonkeyBoy er dømt til å rotere rundt «Ambitions».

||| ALBUM: Det har vært noe veldig gammelskoleaktig over Donkeyboys formidable singlesuksess.

Et band kommer ut av ingenting — eller Drammen, for å være presis — og treffer folkedypet med veldreide, solide poplåter. Minimalt med oppstuss og relativt lav lanseringsprofil. Ikke noe blogg/hipsterstress, ingen nevneverdig jungeltelegrafbuzz, ikke engang et skarve Bylarm-gjennombrudd, bare låter som har talt høyt og klart og klebret seg fast til radio- og salgslister over det ganske land.

Først «Ambitions», deretter «Sometimes» og nå seinest «Broke My Eyes».

Og det er låtene som selger og gjør inntrykk — vet egentlig Birger fra Brumunddal og Berit i Bodø hvordan disse gutta ser ut eller hva de heter? Neppe.

Vrien balansegang
Men for alle overraskende landeplager, og kanskje særlig de som balanserer på 80-tallets knivsegg slik DonkeyBoy gjør, står one hit wonder-spøkelset og lusker i buskene.

Én låts anatomi og stemning blir fort et helt bands sound og formel, et beist det blir vanskelig å løpe fra. Man havner i en «damned if you do, damned if you don?t»-situasjon, der ti «Ambitions»-aktige låter på ett brett blir like feil som det minste tilløp til å distansere seg fra samme låt.

Gjenkjennelighet skal balanseres mot variasjon og dybde, men ikke for mye variasjon og helst ingen forsøk på pretensiøs dybde — slikt får vente til tredjealbumet på eget selskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når så alle disse hensynene er ivaretatt, og man etter boka har gjort alt riktig, står man likevel igjen med et forutsigbart og derfor litt flatt sluttprodukt. Man holdes som gissel av sin egen hit.

Eneste vei ut av en slik klemme er å ha bedre eller flere jevnbyrdige «Ambitions»-utfordrere i bakhånd, slik at albumets samlede hitkraft nærmest blir drepende. Hvilket jo ville vært like imponerende som det er usannsynlig.

Luftig og luksuriøst
«Caught In A Life» er altså blitt et ganske oppskriftsmessig debutalbum, som roterer rundt sine allerede etablerte hits med en kombinasjon av selvsikker overbevisning og anstrengt pliktoppfyllelse.

På plussiden noteres det at DonkeyBoy og produsentene Simen Eriksrud og Espen Berg tar det maksimale ut av den luftige og luksuriøse, men også lett kliniske organisk/syntetisk-hybriden som de slumpet over på «Ambitions».

Den fungerer både til kjølig midtempomelankoli og de mer spretne poplåtene, hvilket gir albumet et homogent, helhetlig preg. På godt og vondt.

Relativt smakfullt gjort er det også, norsk 80-tallsnostalgi kommer som regel i langt mer utspjåket og irriterende drakt enn dette, og det hører med til unntakene at man kan bruke Fleetwood Mac som referanse i slike sammenhenger. Det kan man iblant her, delvis på grunn av hvordan Linnea Dales vokal flettes inn og ut av Donkeyboy-soundet for å tilføre glans og sødme.

Brukt opp kruttet
Andre steder, ikke minst på det avsluttende tittelsporet, lefles det med svulmende a-ha-via-Keane-stadionpop, et uttrykk som avslører svakt låtmateriale i løpet av cirka fire sekunder.

Soundet oppleves også som svært slitasjeutsatt når det eltes på en slik jevn, nærmest programmert måte gjennom 36 minutter.

Dette er et album som ikke skal beskyldes for å være direkte ensformig, men soundets ytterpunkter holder til på samme postnummer og beveger seg knapt nok utenfor.

Og viktigst: målt låt for låt, kan det høres ut som DonkeyBoy har svidd det meste av hitammunisjonen sin allerede før albumet er ute.

«Caught In A Life» blir slik sett litt til hva du vil at den skal være — det er plata som roper stolt til de «Ambitions»-hektede at det er mer der det kommer fra, samtidig som den mangler tørt krutt til å fyre av ytterligere overraskelser.

Og dermed blir det også en debutplate som, kanskje litt ufortjent, havner i skyggen av sin største hit, men som heller ikke tør å gjøre så mye for å komme ut av den.

I skyggen av sin egen hit