I slappeste laget

BOK: Med sviktende selvkritikk kan en brukbar penn gjøre en god idé til ei dårlig bok. Dette gjelder dessverre for 80 prosent av Berggrens siste barnebok. Utgangspunktet er Martins opplevelse av å være minst i familien.

I mangel av en helhetlig og god historie drodler Berggren rundt enkeltsituasjoner, tværer disse ut og punkterer flere gode tilsprang.

At en katt hogger tak i pappas testikler under naken tannpuss er en situasjon de færreste vil stille seg likegyldige til. Men Berggren anretter det så uelegant at moroa - og skrekken - fortaper seg. Det er bra å få fram voksnes svake sider, men her blir det mye flåsete og plumt. En generell svakhet er det dessuten at voksenpoengene kommer tettere og mer treffsikkert enn barnepoengene, og at portrettet av pappa konkurrerer med Martins. «Pappings» er av disse slitsomt kule 40-årige pappaene, farlig nær å være slappfisker i sitt sofanære livsnyteri.

Boka handler også om Martins forhold til katten Burre. Og i den siste femtedelen av boka skjer den merkelige forandringen at teksten begynner å leve. Ikke så merkelig likevel, for her fortetter det seg til noe som er en historie, forfatteren viser at han har noe på hjertet.