I slutten av 1960-åra handlet grønn design om å hogge løs på biltak med øks

Nå stilles den unike historien om de grønne hippienybyggerne ut i Oslo.

GJENBRUK: I hippielandsbyen Drop City utenfor Trinidad, Colorado, eksperimenterte Steve Baer med såkalte «domes» bestående av gamle biltak. Foto: Gilles Mahé / Centre Pompidou Mnam-CCI, Kansinsky Library
GJENBRUK: I hippielandsbyen Drop City utenfor Trinidad, Colorado, eksperimenterte Steve Baer med såkalte «domes» bestående av gamle biltak. Foto: Gilles Mahé / Centre Pompidou Mnam-CCI, Kansinsky LibraryVis mer
Meninger

IDEER: Hvis du befant deg i hippielandsbyen Drop City utenfor Trinidad, Colorado i 1966, kunne du se Steve Baer demonstrere hvordan man løsner taket fra vrakete personbiler med øks. Pass bare at du ikke treffer tærne eller kromlistene, som kan virke sløvende på øksa. Biltak egner seg særdeles godt som «veggpanel» når du bygger husvære formet som en såkalt «geodesisk» kuppel. Metallflakene brettes til triangler og føres sammen langs et halvkuleformet skjelett. Husk å ha den lakkerte siden ut, så varer huset lenger. Innvendig kan du pynte etter egen smak.

STEVE BAER er blant pionerene som stilles ut på Arkitektumuseet i Oslo fra førstkommende søndag. «Far-out Voices», som utstillingen heter, har undertittelen «A Scrapbook of Experimentation» og det er i høyeste grad eksperimenter det dreier seg om. De motkulturelle på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet prøvde ut livsstiler og boformer, noe som også tiltrakk seg arkitekter, ingeniører og oppfinnere, blant dem Jay Baldwin, Graham Stevens, Michael Reynolds og Sim Van der Ryn, som alle er representert i museumslokalet på Bankplassen. Utstillingen er en del av Oslo Arkitekturtriennale, som starter i dag.

DE FÆRRESTE var opptatt av miljøvern og grønn livsstil i tiårene etter andre verdenskrig. Samfunnet skulle gjenoppbygges, en ny velstand skulle bli alle til del, industriell vekst var et gode og de som mente noe annet var rare, for ikke å si farlige.
Alternativbevegelsen som utviklet seg utover 60-tallet, var likevel en mangfoldig organisme. I USA søkte noen av dem vestover, til Colorado, Arizona og ikke minst New Mexico lengst sør, der det fortsatt fantes ledig land. Den jevne amerikaner ønsket ikke å leve i ørkenen og søkte det gode liv i de flunkende nye forstedene.

Hippiene som bosatte seg i ørkenen, var ikke først og fremst opptatt av å skape en grønn framtid for menneskeheten. De handlet lokalt, men tenkte ikke nødvendigvis globalt. De snakket ikke om FNs klimapanel og issmelting i Arktis. De ønsket bare å komme seg bort fra rotteracet, A4-livet og alle streitingene. De ville slippe myndighetenes reguleringer og annen form for innblanding. De ville klare seg selv, på alle vis. De ville leve «off the grid», uten å være avhengig av strømnettet og store kloakknett. De var nybyggere.

DERMED VAR problemstillingene klare. Hvordan bygger vi husvære som forbruker minst mulig energi? Hvor får vi tak i byggematerialene uten å bruke penger? Og hva gjør vi med vårt eget avfall? Det var bare å sette i gang. Man kan se for seg at alle ideer ble mottatt med takk. Noen funket, andre ble forkastet. Og imens gikk nybyggerlivet sin skjeve gang.

Noen har bedre ideer enn andre og selv om husene som reiste seg var en form for arkitektur, var det ikke nødvendigvis arkitekter som sto bak. Snarere dreide det seg om oppfinnere av ulike slag, matematikere og ingeniører. Steve Baer (f. 1938) vokste opp i California, men bosatte seg i Sveits etter militærtjeneste, jobbet som sveiser og studerte matematikk. Han ble nysgjerrig på hvordan man bygger strukturer med polyeder (geometriske objekter med flate overflater og rette kanter). Holly og Steve Baer flyttet etter hvert tilbake til USA og bosatte seg i New Mexico. Baer kom også i kontakt med hippiekollektivet Drop City og begynte eksperimenteringen med «domes», halvkuleformede hus og andre konstruksjoner med mer eller mindre uvanlige geometriske former. I 1968 ga Baer ut «The Dome Cookbook», en svært hjemmesnekret trykksak i tabloidformat. Her presenterer han geometriske modeller og forklarer blant annet hvordan biltak høstes med øks.

DET VAR I det hele tatt populært med «slik gjør du det selv»-publikasjoner. Hippiene levde før internett og måtte lage sin egen verdensvev i form av billige trykksaker med oppskrifter på alt fra kompostering til husbygging. Disse utgivelsene hadde titler som «Survival Scrapbook 1: Shelter», «Dome Builder?s Handbook», «Zome Primer», «Domebook» og «The Toilet Papers». Biologen Stewart Brand redigerte «Whole Earth Catalog» (1968-72), som kom ut fire ganger i året og hadde et samlet opplag på 2,5 millioner. Her fikk man vite hvor verktøy, bøker, maskiner, såkorn og så videre var å få kjøpt.

Arbeidet skulle man utføre selv, med begrensede økonomiske midler. Man måtte bruke det man fant. I bøker og magasiner ble folk oppfordret til å ta i bruk storsamfunnets avfall. Man kalte seg «scroungers» (snyltere) og «scavengers», som betegnende nok betyr både åtseleter og renovasjonsarbeider. Man forsynte seg på bilkirkegårder, søppelplasser og nedlagte fabrikkområder. Dette var ikke resirkulering sanksjonert og organisert av myndighetene. Man handlet ikke lokalt for å redde kloden, men fordi det var billig og fordi man ville klare seg uten myndighetenes innblanding.

Et annet produkt samfunnet kastet fra seg i fullt brukbar stand, var bildekk. Arkitekten Michael Reynolds brukte gamle bildekk fylt med jord som fundament for sine «resirkulerte» hus. Han kalte dem Earthship og tok patent på navnet. Husene kan ha ulike former, men veggene består gjerne av ølbokser og plastflasker som er murt sammen. De er også konstruert for å kunne samle opp solenergi og bevare en mest mulig konstant romtemperatur. Reynolds var i opposisjon til tradisjonell arkitektur, som han beskyldte for sløsing.

NÅR BAER, Reynolds og andre pionerer som Jay Baldwin og Graham Stevens «stilles ut», vil ikke det si at man demonterer bygninger og bygger dem opp innenfor Arkitekturmuseets vegger. I stedet er det dokumentasjon i form av tidsskrifter, tekster, bilder og intervjuer som skal gi oss en følelse av å være blant nybyggerne i New Mexico. Utstillingsmontrene vil være formet som «domes» og på noen av flatene  vil videointervjuer med pionerene gå i loop. Disse er gjort av Caroline Maniaque-Benton, som sammen med Jérémie Michael McGowan har kuratert utstillingen.

• «Far-out Voices - A Scrapbook of Experimentation» åpner på søndag på Nasjonalmuseet - Arkitektur og holder åpent ut året.

I OPPOSISJON: Arkitekten Michael Reynolds bygde «resirkulerte» hus, kalte oppfinnelsen Earthship og tok patent på navnet. Husene kan ha ulike former, men veggene består gjerne av ølbokser og plastflasker som er murt sammen. Reynolds beskyldte tradisjonell arkitektur for sløsing.
Foto: Earthship Biotecture
I OPPOSISJON: Arkitekten Michael Reynolds bygde «resirkulerte» hus, kalte oppfinnelsen Earthship og tok patent på navnet. Husene kan ha ulike former, men veggene består gjerne av ølbokser og plastflasker som er murt sammen. Reynolds beskyldte tradisjonell arkitektur for sløsing. Foto: Earthship Biotecture Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.