Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

I stormens øye

Nøktern, veldokumentert og nifst medrivende fra tvillingtårnenes siste minutter.

BOK: Det er akkurat dette New York Times-journalistene Jim Dwyer og Kevin Flynn inviterer til i dokumentarboka «102 minutter».

Tittelen henspiller på tidspunktet fra det første flyet, American Airlines flight 11, traff nordtårnet i senteret kl. 08.46.31 til tårnet raste sammen 102 minutter seinere, kl. 10.28.25. I løpet av disse minuttene hadde også sørtårnet blitt truffet av United Airlines flight 175 kl. 09.02.59 og rast sammen kl. 09.48.59. Det var 14 000 mennesker inne i tvillingtårnene denne morgen. Som kjent klarte ikke alle å komme seg ut.

Skjønner ingenting

Forfatterne har med sedvanlig amerikansk journalistgrundighet dokumentert bortimot hvert eneste skritt som ble tatt av de personene som omtales i boka. Det er overlevende som er intervjuet. Det er pårørende som hadde telefonkontakt med sine avdøde ektefeller, foreldre eller barn i tårnene. Det er folk som bemannet nødtelefonen 911, politifolk i helikoptere på utsiden osv. Alle er nedfelt i et omfattende noteapparat bak i bok. Det er nesten for mange enkelthistorier, selv om hver og en i denne sammenheng må anses for like viktig. For en leser, som ikke er offer eller pårørende, føles det litt for raust og repeterende å fortelle historiene til så mange.

Perspektivet er spesielt. Synsvinkelen er innenfra kontorene, korridorene, heis- og trappesjaktene i tårnene. Her har man ikke overblikket. Folk i nordtårnet vet på et visst tidspunkt ikke at sørtårnet også er truffet, de vet ikke at det raser sammen som et korthus, de vet ikke hva de er truffet av, de aner ingenting om en organisert terroraksjon, de har kort sagt ikke det overblikket som alle utenfor og hele verden med TV-apparater har. De er bare innesperret.

Som et filmmanus

Fortellerstilen er kronologisk, fra minutt til minutt. Det klippes fra scene til scene, nesten som i et filmmanus, fra resesjonsdamen i advokatkontoret i 89. etasje i nordtårnet som kipper av seg joggeskoene og tar på penskoene fra skrivebordskuffen idet flyet treffer, til dataanalytikeren som sitter ubevegelig i rullestol i 27. etasje, til brannfolkene som rykker ut fra alle stasjoner i nærheten. Boka kan virke som et omfattende førsteutkast til et dokudrama.

De menneskeskjebnene man presenteres for unnlater ikke å gjøre inntrykk. Her er heltemot uten sidestykke, her er dumme og - skal det vise seg - dødelige ordre som følges, her er kreativitet, her solidaritet og selvoppofrelse, her er sannsynligvis også desperat egoisme. Det antydes forsiktig at ikke alle som falt ut av tårnene hoppet frivillig; noen kan ha blitt dyttet ut av vinduene av andre som var desperate etter luft:

 SJOKKET:  Verden ble rystet ved synet av tvillingtårnene som falt på Manhattan. Man ante hvilke tragedier som utspant seg. Nå er dramaet på                 innsiden av bygningene grundig dokumentert. Foto: SCANPIX
SJOKKET: Verden ble rystet ved synet av tvillingtårnene som falt på Manhattan. Man ante hvilke tragedier som utspant seg. Nå er dramaet på innsiden av bygningene grundig dokumentert. Foto: SCANPIX Vis mer

«Så intens var trangen til å puste at folk trengte seg sammen, både fire og fem, i vindu etter vindu, med overkroppene hengende ut av vinduet, 400 meter over bakken. De var midt oppe i en situasjon der det ikke fantes nåde.»

Men boka fokuserer mest på de som hjelper hverandre i katastrofens øyeblikk. Selvsagt gjør det inntrykk å lese om Christine Olender som jobber i restauranten Windows on the World i 106. og 107. etasje og ringer hjem til moren sin i Chicago. Eller om familiefaren i 102. etasje som snakker med operatøren i nødtelefonen. Han er ung, han har barn, han vil ikke dø, sier han idet stemmen hans forsvinner i voldsomme brak, forferdelige skrik og en enda verre stillhet.

Like sterke er historiene om de gamle menneskene som har slitt et helt liv, noen over 80 år og fortsatt i jobb, som sleper seg nedover trappene, dårlige til beins, astmasyke og hjertesyke, segneferdige. Her er historien om Josephine Harris, som har gått på verkende føtter 60 etasjer nedover. Hun bruker like lang tid på to trinn som andre gjør på en hel trapp. I fjerde etasje orker hun ikke mer, og roper til brannmennene som støtter henne at de skal stanse og la henne være igjen. Noen leter etter en stol til henne, men bestemmer seg for bare å hale henne nedover de siste trappene. Klokka er 10.28. De aner ikke at det bare er sekunder før nordtårnet bryter sammen over dem.

«Titanic»-effekt

Det er noe gjennomgående renslig over Dwyer og Flynns gjenskaping av dramatikken. De forsøker ikke å dikte eller krype inn i folks hjerter og hoder; alle følelsesmessige reaksjoner - sinne, frykt, lettelse, dødsangst - er gjenfortalt av overlevende selv. Reaksjoner fra de som ikke overlevde er hentet fra telefonutskrifter hos pårørende, nødhjelpsentralen eller andre vitner.

Et viktig anliggende ved boka er kritikken som rettes mot sikkerhetssystemene. Først og fremst mot bygningsforskriftene som akkurat idet World Trade Center ble bygd, tillot at man skar ned på antall trappesjakter og rømningsveier for å kunne utnytte arealene kommersielt. Brannsikringen av bygningene var heller ikke i henhold til standard.

Resultatet ble en slags «Titanic»-effekt. Ingen hadde forestilt seg at tårnene kunne rase sammen; ekspertene var overbevist om at de kunne tåle sammenstøtet med et rutefly. Derfor nølte heller ikke brannfolkene med å ta seg oppover i etasjene. Men sambandsutstyret sviktet katastrofalt. Radioene virket ikke, de hadde ikke utstyr til å kommunisere med politiets enheter, ordrene nådde ikke fram. Det virker temmelig sikkert at den endelige evakueringsordren, like før nordtårnet raste, aldri nådde en gruppe på 200 brannmenn som fortsatt var i tårnet.

11. september 2001 er av det myteskapende slaget, mange heroiske historier vil sannsynligvis være råmateriale for bøker, filmer og politisk retorikk av diverse valører. «102 minutter» er i den sammenhengen et edruelig bidrag - nøkternt og veldokumentert. Men uhyggelig som en spenningsroman.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling