I stort slag

  •  3. juli 1947 rømte en gruppe landssvikfanger fra Espeland leir nær Bergen og drog til Argentina med «Solbris», en gammel holk som en gang hadde vært Christian Michelsens lystfartøy. De var 12 mann om bord og skapte en masse brudulje i Brasil før de nådde bestemmelsesstedet. Denne hendelsen danner utgangspunktet for Jon Michelets roman «Jernkorset», lansert som havldokumentarisk thriller, og det kan nok stemme. Med fjorårets «Den drukner ei som henges skal» hevdet Michelet seg som en mer enn behendig krim-skribent.

Her er han ute i alvorligere ærend: En vel fundert kritikk av at oppgjøret med norske nazister dabbet av etter kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia i 1948, med drapet på Mazaryk (eller om det var provosert selvmord) til følge. Fra da av ble hovedfienden innen norsk opinion kommunister, eller antatt sådanne, ikke lenger nazister. Litt forenklet har nok forfatteren mye rett i det.

I romanens nærmeste heldokumentariske første del skildrer Michelet noen av «Solbris»-mennenes bakgrunn og deres skjebne i det gjestfri (for nazister) Argentina. De fleste vendte ad are hjem til det mildere klima i Norge. Ikke Karsten Iversen, vokst opp i halv-tyske Bergens-miljø, siden SS-offiser i Kroatia, ved Leningradfronten og i Finland. Levende og solide krigsskildringer fra forfatterens hånd. Og skildringen av en skakk-kjørt taper som omsider slo seg opp i det argentinske, der bortimot 50 000 nazister av mange nasjoner fikk en ny start takket være høyfinansierte «hjelpeorganisasjoner» så som «Kameraderiwerk». Bak dette heterogene kjeltringmiljøet spøkte myten (?) om Martin Bormann. «Solbris»-kuppet ble sett på som en triumf for norske hjemmenazister i fengsel og på frifot. Michelet har gått grundig til verks med dokumentasjonen og politiske angrep i denne del av romanen. Her blir blant annet redegjort for ITTs (International Telephone and Telegraph Corporation) infiltrasjon i verdenspolitikken for å hevde storfinansens interesse.

Nevnte frontkjemper m.m. Karsten Iversen gjør det godt i det fremmede, får hustru Ingeborg og sønn Jürgen over fra Norge, mindre vellykt for fru Ingeborgs vedkommende, desto mer for gutten, som fra nå av blir romanens hovedperson under navnet Jorge Iverson, oppvokst i et nazistisk argentinsk miljø med «onkler» som Otto Skorzeny, Adolf Eichmann m. fl. Unge Jorge blir profesjonell drapsmann, men gjør stygge tabber og blir re-eksportert til Norge, der han etter mange viderverdigheter blir den handlende hånd for en kjerne av rike nazister knyttet til godset Vinger på vestsiden av Tyrifjorden, eid av en viss herr Lützow, som skal ha vært Quislings privatsjåfør.

  •  Hermed hopper vi med forfatteren fra det dokumentariske til thrilleren, og fra nå av går det blodig for seg. Den stuttvokste Jorge med Chaplin-figuren ter seg som rene villmannen, det han er oppdratt til, og blir et problem for sine nynazistiske arbeidsgivere. Handlingsstedet blir nå mest Notodden, Telemark, der romanens andre hovedperson kommer inn. Politiadjutant Thygesen med brennevin i blodet og et hjerte av gull. Sjefen for det nyopprettede terror-politi, her kalt Rude, er overbevist om at Jorge & Cos terrorhandlinger er marxist-leninistenes verk. Han får vippet politimann Thygesen ut av stillingen, hvorpå denne starter sitt private felttog mot naziterroristene. Jakten går, skuddene smeller, intriger spinnes, avsløres, tildekkes. Lesere som søker spenning kan godt unnvære Detektimen en stund framover, så sant de økonomiserer med lesingen, hvilket kan falle vanskelig. Hele veien dokumenterer forfatter Michelet sin evne til nøyaktighet hvor det gjelder landskap, veier, våpen, alle kontrollerbare detaljer. Hva dokumentasjon ellers angår, får en bare ha in mente at Michelet vil ha has på kapitalistene og fortrøster seg til det meget omtalte folket. Bare sjelden - og det er taktisk klokt - tillater han seg kommentarer på egne vegne: «Småborgerskapet avler ikke fascismen og nazismen. Men det er et viktig rekrutteringsområde for fotfolk.» Pluss en og annen flåsete bemerkning: «Israels terrorister hadde nok med å drepe palestinere like utenfor Israels grense.» Rent ortografisk løper den skarpskodde stilisten Michelet rent løpsk for å gjøre seg folkelig, mest mulig skal ende på a, for eksempel anledninga, mens det straks heter skuten. Men denne a-manien er jo en del av sjargongen på de kanter.
  •  Drivende godt romanhåndverk er det ellers hele veien. Tankevekkende tall blir også smuglet inn under Thygesens etterforskning. 3638 norske sjøfolk omkom ved krigsforlis, tyskerne henrettet 366 nordmenn, 164 motstandsfolk falt i kamp. «Norge sendte 760 jøder til dødsleirene, Danmark utleverte bare åtte.» Michelet hevder at 8 nordmenn meldte seg til SS-divisjonene. 6 000 deltok i kampen mot Sovjet. Etter hvert som romanen utvikler seg fra dokumentarisk til thriller, er det jo greit hvor m-l'ern og Oktober-mannen Jon Michelet vil hen. Så denne gang skal han slippe å gjøre avbikt på kammerset for å ha latt seg omfavne av Dagbladet. Dog, formastelige som vi er, kan vi ikke frikjenne ham for å ha skrevet en raflende roman, som iallfall har innslag av uomtvistelig angrepsstoff på det systemet han hater så lidenskapelig.