I strid med menneske- rettighetene

STAT OG KIRKE II: Statskirke og internasjonale menneskerettigheter lar seg vanskelig forene. Både FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sikrer tros- og livssynsfriheten og forbyr diskriminering mellom trosretningene. Mens statskirken forutsetter en særstilling for ett trossamfunn.Dagens statskirkeordning favoriserer egne medlemmer. Grunnlovens §12 krever at over halvparten av regjeringen skal tilhøre statskirken. Ettersom det i dag kan være et reelt problem å få tilstrekkelig mange statskirkemedlemmer inn i regjeringen betyr denne bestemmelsen at de som står utenfor stiller med handicap når taburettene skal besettes. Bestemmelsen etablerer et utidig press for å tilhøre det «rette» trossamfunnet, noe som strider mot menneskerettighetene.

STATSKIRKEORDNINGEN kan også føre til menneskerettighetsstridig praksis i offentlige institusjoner. FNs menneskerettighetskomité konkludertei 2004 med at undervisningen i KRL-faget var i strid med tros- og livssynsfriheten. Det samme saksforholdet behandles i disse dager av Den europeiske menneskerettighets-domstolen. Særstillingen til én bestemt religion innebærer en fare for diskriminerende praksis også ellers i samfunnet.

FAVORISERINGEN AV ett bestemt trossamfunn er generelt i konflikt med mange av de ideene og hensynene de internasjonale menneskerettighetene bygger på. Det å gi individer og grupper av individer privilegier basert på deres tro eller livssyn, strider mot det grunnleggende idealet om lik behandling. Videreføring av statskirken, eller en utilstrekkelig løsning av båndene mellom stat og kirke, vil således være i konflikt med verdier det norske samfunnet ellers søker å fremme.

I DEN OFFENTLIGE utredningen om statskirken er det foreslått tre ulike modeller for Den norske kirke. Av de tre alternativene som presenteres er det forslaget om en grunnlovsforankret kirkeordning som er mest problematisk i forhold til menneskerettighetene. Sagt uten omsvøp: Nåværende statskirkeordning kan ut fra Norges menneskerettighetsforpliktelser ikke opprettholdes. Men uansett hvilken ordning som velges, er det vanskelig å tenke seg at ett trossamfunn kan «autoriseres» av Grunnloven eller formell lov samtidig som andre trosretninger sikres en likeverdig behandling i praksis.Forslaget om en lovforankret kirke kan løse noen av problemene, blant annet ved at kirkens særstilling er fastsatt på lovs nivå istedenfor i Grunnloven, og ved at det ikke lenger stilles krav til sammensetningen av regjeringen. Men ordningen gir like fullt en særstilling til ett kirkesamfunn, og den er i stor grad en reell videreføring av den eksisterende statskirkeordningen. Dermed er det fortsatt fare for at det oppstår konflikter mellom menneskerettslige krav og norsk lovgivning og praksis.

EN ANNEN INNVENDING mot denne ordningen er knyttet til det «statlige» trossamfunnets egen religionsfrihet. Denne type ordning gir offentlige myndighetspersoner uten tilknytning til kirken mulighet til å bestemme over forhold som angår dette trossamfunnet. Dette tilsier at den tredje av de foreslåtte modellene bør følges, nemlig at Den norske kirkes rettslige stilling reguleres i lovgivning som gjelder alle tros- og livssynssamfunn i Norge. Bare på denne måten kan en fullt ut innfri de rettslige og ideelle krav som følger av de internasjonale menneskerettighetene.