I strupen på selvgodheten

Ingen kunne føle seg helt bekvemme da Chris Rock inntok Oscar-scenen.

Kommentar

OSCAR: Chris Rock sparket i flere retninger under nattens Oscar-show, men først og fremst mot de som til vanlig føler seg sikre på at de står på den rette siden.

Det var mange grunner til at fløyelssetene i Oscar-salen nok føltes som nåleputer for flere av de berømte bakendene som fylte dem. Ikke bare ventet de nervøst på å høre hvem av dem som hadde vunnet. De lurte nok også på hva som ville komme fra showets vert, komiker Chris Rock, som hadde gjort det kjent at han hadde skrevet om åpningsmonologen sin etter at det ble kjent at alle de tyve nominerte i skuespillerkategoriene var hvite, for andre år på rad. I den opphetede debatten som fulgte ble Rock oppfordret til å trekke seg fra showet. Det gjorde han heldigvis ikke.

Her er nattens Oscar-vinnere.

For på kvelden da Hollywood spretter champagneflaskene for seg selv, gikk Rock inn for å få dem til å føle seg ukomfortable. Fra scenen slo han fast at Hollywood var rasistisk - ikke på en åpen, gammeldags måte, men på den måte som gjør at det hvite etablissementet i Hollywood oppleves som en klubb som er vanskelig å komme inn i. På den måten som gjør at storfolket i salen kan rose seg selv av å være de mest liberale menneskene i landet og donere til Barack Obama, men likevel ikke ansette svarte medarbeidere.

Det var ram kritikk, men virket som om den rettet seg mot riktig adressat. Da frustrasjonen etter de helhvite nominasjonsgalleriene samlet seg under hashtaggen #OscarSoWhite, grep akademiets ledelse raskt inn og lovet at de skulle gjøre tiltak for å endre sammensetningen i medlemsmassen, som tar ut nominerte og velger vinnere. Dette er en gruppe filmnestorer som er veldig gråhåret, veldig mannlig og veldig hvit. Nye medlemmer skulle inn og gamle medlemmer skyves mildt mot en slags pensjoniststatus.

Dette førte igjen til reaksjoner blant Oscar-velgerne, som avlegger stemmer på egenhånd og ville ha seg frabedt å bli satt ut på sidelinjen fordi de automatisk ble antatt å være rasister. Og det er et vesentlig poeng at akademimedlemmene har betraktelig færre filmer med svarte skuespillere å vurdere sammenlignet med filmer med hvite skuespillere. Det første skrittet for å få mer mangfold blant de nominerte er nok å gi grønt lys til flere filmer av svarte filmskapere, flere fortellinger med afroamerikanere i hovedrollene.

Men Rock lyktes trolig likevel med å få noen som føler seg trygge om at de selv sitter på liberale holdninger, om å spørre seg om hvilken rolle de kan ha spilt i å holde filmbransjen synlig hvitere enn tv-bransjen. Han avsluttet monologen med en direkte appell om at svarte skuespillere måtte få de samme mulighetene som hvite skuespillere; ikke et krav om priser, men et krav om å få sjansen til å konkurrere om dem. Han satte også årets Oscar-debatt i sammenheng med afroamerikansk historie på en måte som fikk enkelte seere til å sette hvitvinen i halsen når han tok opp hvorfor det var akkurat i 2016 reaksjonene kom, og ikke for eksempel på sekstitallet.

- Vi hadde virkelige ting å protestere mot på den tiden, sa han.

- Vi hadde det for travelt med å bli lynsjet og voldtatt til å bry oss om hvem som vant for beste cinematografi. 

Det var likevel flere enn Hollywood-toppene som fikk unngjelde. Rock sendte også sine nålestikk til de som hadde bedt ham boikotte Oscar-showet («Hvorfor er det bare arbeidsløse folk som ber deg om å slutte i en jobb?») og svarte stjerner som ekteparet Will og Jada Pinkett Smith som holdt seg unna i protest.

Det tv-seerne fikk se, var en programleder som ikke gjorde noe forsøk på å innsmigre seg hos filmfolket; en som ville more dem, men med å stryke mothårs mer enn medhårs. Det var et signal om at selv på bransjens største festkveld ville han ikke la Hollywood få bli inne i en gyllen boble. Det var en direkte utfordring, servert med slik letthet at den der og da, og i dagene etterpå, blir vanskelig å avfeie. Men om ekkoet av Rocks stemme, skrudd opp til elleve, vil være med inn i rommene der avgjørelsene tas, blir ikke klart før om et år eller to, når det kanskje står en mildere røst foran det silkesvøpte og celebre publikummet.