HOS EN KOLLEGA: Margaret Atwood på Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem. Foto: Fredrik Wandrup
HOS EN KOLLEGA: Margaret Atwood på Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem. Foto: Fredrik WandrupVis mer

I stua til Sigrid Undset

Margaret Atwood likte seg på Bjerkebæk. Hun kunne tenke seg å bo i Sigrid Undsets hjem.

Kommentar

LILLEHAMMER (Dagbladet): En langvarig, kjølig vår har ført til at hvitveisen fortsatt står tett utenfor vinduene i Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer. Heggen blomstrer vilt og frodig og skaper et grønnhvitt lys som sildrer inn gjennom rutene.

Innenfor vinduene står den kanadiske forfatteren Margaret Atwood (75) og hennes mann Graeme Gibson (80). De følger interessert med når guiden forteller om den norske nobelprisvinneren. Rommene er utstyrt slik de var da Undset bodde her, ned til minste detalj; badekar, veggpynt, møblement, bøker og dørhåndtak, formet som små fugler.

- Har du lest Undset? spør jeg.

- Oh yes, den store boka. Den om Kristin Lavrans ... something. Men det er lenge siden.

- Likte du den?

- Flott bok. Men ikke akkurat munter. Tragisk og mørk. Hun var ikke spesielt morsom, var hun?

Den kanadiske forfatteren ser ut til å trives på Bjerkebæk. Med en viss vellyst setter hun seg ned ved Undsets skrivebord, der den gamle skrivemaskinen står klar. Føler hun noe fellesskap?

- Vel, jeg har aldri røykt. Hun var en kjederøyker. Hun sov lite og jobbet om natta. Det gjør ikke jeg. Men det stadige engasjementet har vi nok felles.

- Kunne du tenkt deg å bo her?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Mer enn gjerne. Et nydelig sted. Jeg elsker vedovner. De minner meg om barndommen. Mine foreldre, min bror og jeg bodde vår, sommer og høst i et hus dypt inne i skogen. For å komme dit måtte vi ta båt over en gigantisk innsjø. Huset lå langt fra folk. Vi måtte hogge ved og bære vann. Det minnet om en norsk hytte. Om vinteren leide de en bolig på et tettsted eller i en by. Huset i skogen var det faste hjemme vårt, det andre var et vintersted.

Atwood snakker oppglødd om nærheten til naturen.

- Å bo der ute var herlig. Slik menneskene levde opprinnelig. Det krevde også en viss aktpågivenhet. Å hogge seg i foten eller spikke feil med kniven kunne føre til at man blødde i hjel. Å få legehjelp i tide var umulig.

- Er det paradoksalt at du som elsker dette gammeldagse, er den første til å kaste deg over nye oppfinnelser på datafronten.

- Det fins en sammenheng. Når man bor ute i villmarka på denne måte, må man lære seg å være oppfinnsom og nysgjerrig. Hvis noe går i stykker, må du klare å gjøre det i stand igjen. Det fins ingen butikk der du kan kjøpe reservedeler. Vi var stadig ute i båt. Man måtte vite hvordan man skulle improvisere dersom splinten gikk i stykker, for eksempel, ellers kunne man komme til å drive rundt uten kontroll til evig tid.

- Min mann og jeg har arrangert ornitologiske ekspedisjoner på Cuba forklarer hun. - For å komme til fugleområdene, blir vi kjørt av sted i eldgamle busser eller biler. Ofte går de i stykker underveis. Men sjåførene vet råd. De finner alltid noe i grøfta, en gummislange eller noe annet som trengs for å sette motoren i stand igjen. Problemet med den digitale verden er at vi er hjelpeløse når noe blir ødelagt. Vi kan ikke reparere en iPhone eller en PC. Eller en bil som er full av digitale instrumenter. Da er vi plutselig tilbake i fortidas verden. Og den er jeg fortrolig med.

Den fuglevevre forfatteren lener seg over bordet og sier med et smalt smil:

- Da jeg gikk på skolen, ble hver og en av oss fortalt hva vi burde bli. Jeg ble anbefalt forfatter, men også bilmekaniker. Jeg ble bare det ene. Men jeg kunne like gjerne blitt det andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook