I tåkeheimen

Kommentar til et samfunn i oppløsning. Forkledd som monsterfilm.

FILM: «Du har ikke mye tro på menneskeheten, har du?»

Spørsmålet stilles av en av hovedpersonene i «The Mist» halvveis ut i handlingen. Til nå har en uhyggelig tåke sivet inn over den avsidesliggende amerikanske småbyen. Den har drept alt den har kommet over. En gruppe mennesker har søkt tilflukt i en dagligvarebutikk, og representerer et tilfeldig utvalg av nasjonens innbyggere. Det er tvilere og troende, gamle og unge, syke og friske, helter og galninger.

Stadig presser tåka på butikkvinduene. Og stadig øker temperaturen og motsetningene inne i butikken.

«Jeg har ikke den minste tro», er svaret på spørsmålet.

«Det kan jeg ikke akseptere. Mennesket er grunnleggende godt. Herregud, vi lever da i et sivilisert samfunn», lyder kontringen.

«Jo da, så lenge maskinene fungerer og man kan ringe 911. Men fjerner du disse tingene, plasserer du folk i mørket, så skremmer du livskiten av dem. Og da - ingen flere regler».

Sin indre barbar

«The Mist» er en monsterfilm, der den ukjente faren på utsida aldri er ment å fungere som annet enn en trigger for den menneskeskapte på innsida. Det dreier seg med andre ord om en allegori over den moderne sivilisasjonen forfall. Slik sett er filmen lite annet enn et oppkok av William Goldings «Fluens herre» fra 1954, der en gjeng smågutter strander på ei øde øy, og sakte, men sikkert finner barbarene i seg, danner klikker og dreper hverandre. Men Stephen King, hvis bok filmen er basert på, er ingen Golding. Likevel har regissør Frank Darabont gjort lykke med King-filmatiseringer tidligere, så forventningene var relativt høye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overbevisende spill

At en monsterfilm er en forkledd kommentar til et samfunn i oppløsning, en industrialisering på ville veier eller menneskets distansering fra naturen, er ikke nytt. Frankenstein, en av filmhistoriens mest portretterte og eldste figurerer, er et eksempel på dette. I «The Mist» er det likevel religion som står i sentrum, og ikke minst hvilken makt trusler om guds vrede og en ukjent fiende kan ha på enkle sinn.

Den tidligere Oscar-vinneren Marcia Gay Harden spiller den sterk religiøse Mrs. Carmody, en kvinne som når mørket senker seg, får flere disipler enn hun har godt av. Harden spiller svært overbevisende, er deilig ondsinnet og klart filmens sterkeste kort.

Likevel er det lite troverdig at en gruppe mennesker, på litt over ett døgn, utvikler seg fra godtfolk til religiøse fanatikere, som velger menneskeblot som eneste utvei.

Overtydelig

På den andre siden kan dette tolkes som et bilde på det amerikanske samfunnets hevngjerrige reaksjon etter 11. september, der forfølgelse og brudd på menneskerettigheter ble godtatt, i frykt for den ukjente fienden. Den amerikanske regjeringens utenrikspolitikk blir her offer for en del spark og slag, uten at de er spesielt velrettede. Filmen blir overtydelig og jeg mister interessen langt før halvspilt tid.

Hovedproblemet er likevel at jeg ikke tror på det jeg ser og dermed lar være å involvere meg. Folk mister livet, og jeg bryr meg ikke. Overhodet.

Slik sett har Darabont feilet i sitt prosjekt, og skapt lite annet enn et misantropisk monster.