I en undersøkelse foretatt av SSB (2012) svarer 73 prosent at de har et positivt forhold til innvandrere. Visstnok ti prosentpoeng høyere enn hva som var tilfellet i 2002. SSB har definert en innvandrer som en utenlandskfødt person med to utenlandskfødte foreldre. Byrået har på den måten samlet innvandrere fra alle verdens land i samme kategori. Forhold knyttet til kultur, språk og verdier har byrået funnet irrelevant, og hvorvidt innvandreren er selvhjulpen og økonomisk bidragsyter til samfunnet har heller ikke hatt betydning for SSB. I SSBs verden er alle innvandrere like. En arbeidsinnvandrer fra Sverige vurderes på samme måte som en trygdet, analfabet fembarnsmor fra Somalia. Min påstand er derfor at tallene har begrenset verdi, og at jeg derfor ikke «tror på» dem.

Min skepsis til resultatene fra undersøkelsen vakte stor oppmerksomhet, og over hele landet har mediemangfoldet formidlet det nøyaktig samme budskapet: Nordmenn blir stadig mer begeistret for den kulturelle berikelsen innvandringen fører med seg, og Frp er i utakt med folket. Ifølge Oslos ordfører spiller jeg visstnok i tillegg på innvandrerfrykt.På bakgrunn av den unisone hyllesten mediene har gitt SSBs tall, har jeg sett litt nærmere på SSBs holdningsundersøkelse om innvandring. Dette er en årlig begivenhet som startet i 2002, den siste ble publisert i desember 2012.Undersøkelsene omfatter en rekke påstander om innvandring og viser en tendens som taler gårsdagens «gladsak» midt imot. For mens et ensrettet Medie-Norge ukritisk konkluderer med at folket stadig blir mer positiv til innvandring, forteller SSBs undersøkelse at hovedtrenden i beste fall er stabil, men mer sannsynlig går i negativ retning. I alle fall om vi ser på de siste fem årene (2008- 2012), som vel er det mest interessante, da det er i denne perioden vi har hatt størst vekst i innvandringen.