I toppform

«Everything has changed. Nothing has changed.» Med dette enkle refrenget innleder David Bowie sitt nye århundre.

Eller årtusen, kanskje? Bowie jobber under evighetens synsvinkel. Alt har endret seg. Ingen ting har forandret seg. Bowie utfører sine prosjekter under stjernenes synsvinkel. Han beveger seg på uanstrengte space walks utenfor det musikalske romskipet han i sin tid sendte ut i rommet og som vi stadig har fått nye, merkverdige rapporter fra.

For David Bowie er identitet en kinesisk eske. Han synger alltid om jakten på seg selv og glir stadig inn i nye positurer, ifører seg nye masker, tar på seg en forsvinningskappe for så å dukke opp igjen et annet sted enn han er ventet. På «Heathen» er han den suverene musikalske trollmannen. Bowie løfter stemmen og lar den flyte overlegent over et landskap av vakre arrangementer, hjulpet av blant andre Pete Townsend i en gitarsolo på «Slow Burn», som røper at Bowie ikke er alene om å holde på formen.

Både coverlåter (av Pixies, Neil Young og The Legendary Stardust Cowboy) og de mange flotte, nye Bowie-sangene, vakkert hyllet inn av strykere, electronica og gitarer, glir inn i et større konsept, der en hilsen til Beatles inngår i helheten. Tida går, George Harrison er død; i likhet med Bob Dylan lager Bowie over halvveis i livet nye plater der ny erkjennelse glir inn i et gjenkjennelig kunstnerisk prosjekt. «I'm still so afraid,» synger Bowie i 2002. Hvem er ikke det?

BONUS-CD: På en spesialutgave av David Bowies nye CD følger en bonus-CD med remixer av Moby og Air pluss et par kuriositeter.