I TV-aksjonens sorte gryte

Våre bilder av Afrika formes av bistandsorganisasjonene. Det burde bekymre journalistene, skriver Maren Sæbø.

TV-Aksjonen 2009
TV-Aksjonen 2009Vis mer

|||I forbindelse med den årlige TV-aksjonen kritiserer professor Terje Tvedt det den har blitt, og det verdenssynet den forvalter. Generalsekretær i Care Norge, Marte Gerhardsen svarer at hun ikke ser problemet med årets TV-aksjon og at bildet den gir av blant annet kvinner i Afrika er nyansert. Hun unnlater derimot å svare på noe av det jeg mener har vært kjernen i Tvedts kritikk mot Tv-aksjonen tidligere. Nemlig samrøret mellom journalistikk og bistand.

Utenriksjournalistikken er under press, dedikerte journalister på feltet er få. Reisebudsjettene små. Det siste løses noen ganger ved at journalister lar seg sponse, av en organisasjon eller av Norad. Eller at journalister mottar mer generelle stipendier fra Norad eller internasjonale organisasjoner som FN. Verdensmagasinet X mottar informasjonsmidler gjennom Norad, og har mottatt reisestøtte ved flere anledninger. Vi bruker selvfølgelig også, som andre journalister som reiser i felt, bistandsarbeidere som både kilder og tilretteleggere. Dette er det viktig at vi er åpne på all den tid vi bekjenner oss til journalistikkens trafikkregler, nedfelt i Tekstreklameplakaten, Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten. Problemet med en del journalistikk på bistandsfeltet er at det finnes en tradisjon for å drive kampanjer for gode formål i norsk presse. Det tydeligste eksempelet på dette, er den årlige TV-aksjonen på NRK.

I mange år har den fungert både som "nasjonal dugnad" og som informasjonskilde. Men bistandsorganisasjonene har, som Tvedt påpeker i tilfellet Care, også forandret seg. Også denne bransjen har ansatt flere informasjonsrådgivere og profesjonalisert egen PR-virksomhet. En av "de fem store", Flyktninghjelpen, har sågar sitt eget "utenriksmagasin" til salgs i Narvesen ved siden av nyhetsmagasiner fra utlandet. I et relativt påkostet magasin, formidler organisasjonens egne medarbeidere sitt syn på verden. Dette kan være nyttig informasjon, men uavhengig journalistikk er det ikke. For travle pressefolk med små budsjetter er ferdigpakket "journalistikk" fra organisasjonene en stor fristelse. Men ville vi godtatt dette på andre felt, for eksempel fra politiske partier eller fra en såpeprodusent?

Poenget er selvsagt at rommet for uavhengig journalistikk om verden bortenfor EU, USA og uro i Midtøsten, er svært lite. Og at organisasjonens flåte av informasjonsmedarbeidere og det materialet de produserer faktisk gjør rommet mindre. Dermed er de store bistandsaktørene som forvalter hva slags bilde vi får av store deler av verden. Det er kanskje ikke så overraskende at Care eller de andre organisasjonene ikke ser at dette er et problem. Men det burde bekymre journalistene. NRK har, som Tvedt påpeker, overført ansvaret for TV-aksjonen fra nyhetsavdelingen til underholdningsavdelingen. Men fortsatt brukes statskanalens journalister til å lage saker om TV-aksjonen, og organisasjonen som tilgodeses av den. NRKs nettsider og nyhetssendinger har oppslag og innslag. Selve sendetiden er satt av til aksjonen en hel dag.

Synes virkelig NRKs journalister at det er greit å drive med denne typen kampanje? Det er svært vanskelig å kritisere gode intensjoner. Noe man ikke minst oppdager om man stiller seg kritisk til bistandsorganisasjonens forvaltning av vårt verdensbilde. Da jeg uttrykte meg kritisk mot årets TV-aksjon i forkant av selve aksjonen i år, fikk jeg høre at jeg saboterte. Ikke for Care, men for de afrikanerne som var ment å motta avlaten fra det norske folk.

Stereotype framstillinger av Afrika er ikke noe nytt. Nordmenn har i høst også fått høre en annen historie fra Afrika, om en rettssak mot to nordmenn i Kisangani. Denne dekningen har tidvis gitt et svært mørkt og eksotisk bilde av Afrika generelt, og kanskje Kongo-Kinshasa spesielt. Kisangani er midt i "mørkets hjerte" — langt inne i en skummel jungel en gang brutalisert av grådige europeere. Begrepet "mørkets hjerte" tillegges forfatteren Joseph Conrad og hans bok med samme navn. Men Conrad var også påvirket av sin tid. Det mørke, ville og brutale bildet av kontinentet var på hans tid allerede rundt et århundre gammelt, manet fram av antislaveri-bevegelsen. Bevegelsen hadde selvsagt gode intensjoner med bildet de tegnet av Afrika, formålet var jo å få slutt på den brutale plyndringen av menneskelige ressurser, blant annet i Sentral-Afrika. Men bevegelsens bilde av det mørke og brutale skulle snart bli misbrukt, av europeiske stater på jakt etter kolonier. Spesielt Storbritannia brukte slavehandelen som påskudd for kolonisering. Antislaveribevegelsens gode intensjoner til tross, deres bilde av det mørke kontinentet ga grunnlag for en ny type utbytting av Afrika. Cares verdensbilde.

Så hvilket bilde formidles
av Afrika, eller Asia og Latin-Amerika, for den saks skyld, gjennom årets TV-aksjon? Cares Marte Gerhardsen svarer Tvedt her i Dagbladet med at man ved årets TV-aksjon ønsket å kommunisere «at kvinnene har enorme ressurser som kan utløses gjennom litt starthjelp». Muligens så jeg dårlig etter, men jeg oppfattet ikke budskapet slik. Jeg så et bilde av afrikanere som jeg dessverre har sett altfor mange ganger før, et bilde av afrikanere som mottagere av vår sjenerøsitet Bildet er, som Tvedt påpeker, endimensjonalt. Det er en verden hvor Care og andre bistandsaktører løser problemer, en verden hvor makt, politikk, kunnskap og interesser ikke finnes. En verden som er uinteressant og erobret, holdt fast i et hjelpeperspektiv. Dette er et bilde som sier mye om oss nordmenn, men kanskje ikke så mye om afrikanere.

Ofte får jeg høre
at det er vanskelig å formidle et mer komplekst bilde, at nordmenn ikke er interessert, at skal man få fram et budskap, må det forenkles. Det gjelder ved sult i Etiopia, flom i Sørøst-Asia eller voldtekter i østre Kongo. Jeg er dypt uenig i dette. Jeg tror snarere bistandsorganisasjonene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å forsøke å selge det endimensjonale «vi redder verden»-bildet. Jeg tror det sliter ut mottagerne, gjør informasjonen kjedelig og irrelevant. Det sliter også ut utenriksredaksjonene og journalistene, som i bistandsorganisasjonenes sorte gryte, mister verdifull kunnskap og innsikt som kanskje kunne gitt oss et litt mer nyansert verdensbilde.