SYKELIG IDEAL: Mellomrom mellom lårene (såkalte thigh gaps) er et av idealene for dem som er opptatte av tynnspirasjon.
SYKELIG IDEAL: Mellomrom mellom lårene (såkalte thigh gaps) er et av idealene for dem som er opptatte av tynnspirasjon.Vis mer

I tynnspirasjonens tid

Når ble egentlig skinnmager sexy...?

Siste trend ut på sosiale medier er fenomenet «Thinspiration», som går på at unge jenter legger ut bilder av seg selv med innovermage og utstikkende ribbein, fettfrie hoftekammer og såkalte «thigh gaps». Hvorfor? Jo, hovedsakelig for å inspirere hverandre til å ta av enda mer vekt, bli enda litt tynnere, og takle den smerten som melder seg når man skal sulte seg til en kropp man ellers bare finner på verdens catwalker. «Hunger is just a feeling» og «nothing tastes as good as skinny feels» er mottoer som går igjen på ulike nettsteder hvor fenomenet er utbredt. Den siste tida har flere kvinner gått ut offentlig og både tatt avstand fra og advart mot thinspiration-effekten, blant andre forfatter Susanne Kaluza, bloggeren Maria Røkkum, og professor Jorunn Sundgot-Borgen ved Norges idrettshøgskole. Blant den mannlige delen av befolkningen er det tyst, og heller ingen liknende slankeaksjoner. Likevel hører man ofte utsagn fra jenter som: «Jeg er ikke tynn, så da er jeg verdiløs og ingen gutter kommer til å like meg.» Eller: «Dere vil jo bare ha tynne jenter.» Er det ikke på tide at menn ytrer noen ord om hva de tenker om dette?

Jeg tror det er fornuftig. Både fordi jeg mener det vil oppklare en del, og ikke minst fordi jeg tror det vil kunne gjøre en forskjell for mange jenter. De fleste av dem har gjerne menns blikk i tankene når egen kropp skal vurderes og finnes bra eller ikke bra nok foran speilet. Mange normalvektige jenter nevner Marilyn Monroes former på midten av 1900-tallet, når de snakker om hvordan de skulle ønske at kroppsidealet var; runde hofter, myke linjer, en smilende attityde og «litt ekstra å ta i». Ei tid da Monroe uttalte til en journalist at kjolen han skrøt sånn av, ikke ville vært særlig imponerende uten hennes egen formfulle kropp som fylte den ut. I dag ser vi i stedet radmagre modelljenter på digre plakater i bygater, i tv-annonser, magasiner, på kino, på treningsstudioet og i klesbutikkene. Flere jenter jeg kjenner blir regelrett i dårlig humør og fysisk kvalme av å handle klær. Alle de skinntynne jentene som ser ned på dem fra hver bidige vegg med «kom og ta meg»-blikk og fuktige lepper, forteller dem bare én ting: Du er ikke bra nok. Dette er ikke engang bilder ment for å tenne eller påvirke menn; de henger jo i dameavdelingene. Man kan spørre seg hvilken hensikt de har, siden de aller, aller fleste som handler i lokalene har en helt annen kroppsfasong enn disse modelljentene.

Motebransjen og modellbransjen må ta på seg mye av skylda. Men poenget er heller ikke å fordele skyld. Hvorfor kan vi ikke være litt mer proaktive, fokusere på hva som er sunt, og hva gutter og jenter, kvinner og menn, egentlig tenker på som tiltrekkende og attraktivt? Jeg har ennå til gode å høre en kamerat eller venninne av meg se på en catwalk-visning og utbryte: «Wow, hun dama var virkelig vakker og sexy!» I stedet hagler det kommentarer om hvor sykelige de ser ut, hvor ille de må ha det og hvor jævlig prosessen med å bli så tynn må ha vært. Og når gutta skal vise mote, er det i stedet sunne og veltrente kropper som pryder scenen, hvorav de fleste langt fra er sykelige. At mange menn har disse kroppene som idealer, er i grunnen ikke veldig betenkelig, men at utsultede tenåringsjenter skal danne normen jenter og kvinner skal strekke seg etter, er egentlig bare uforståelig.

Ser man for eksempel på undersøkelser over hvilke type jenter som gutter ser etter, kan man lese svar som: «De fleste gutter liker jenter med kjøtt på beina, og enda flere gutter liker å se at kjæresten deres spiser. Ikke bestill en grønn salat om dere er ute og spiser middag. Bestiller du en stor middag, og attpåtil vil ha dessert, så signaliserer du at du er trygg på deg selv, og at du ikke bryr deg om hva andre tenker.»

Kan man få tydeligere svar enn det? Jeg våger påstanden om at bare et ytterst lite fåtall av menn heller ville valgt å dele livet med en ulykkelig tynn jente, om de heller kunne fått en lykkelig og sprudlende normalvektig dame. Thinspiration-sidene fordrer sykelige trenings- og sultemetoder, og har egentlig det sykelige noen gang vært tiltrekkende?

Et annet spørsmål som melder seg, er hvor det skal ende? Hvor mange spiseforstyrrede jenter og kvinner med negativt kroppssyn skal gå rundt i verden før man lager mer rettferdige, kloke og realistiske kampanjer som kan motvirke? Tynninspirasjonstrenden vil nok manifestere seg i mange lettpåvirkelige ungpikesinn først, og klore seg fast langt utover i voksenlivet. Flere nettportaler, som Pinterest og Tumblr, har allerede forbudt blogger og innlegg som hyller sylslanke kropper. Et av landets største nettsteder, blogg.no, ønsker ikke å gjøre det samme, og lener seg på ytringsfriheten som forklaring. Lege Louis Torbjørn Voisin uttaler at «pro ana-sider er alltid farlige for pasienter med spiseforstyrrelser» og at «de fungerer slik kasinoreklamer gjør for spilleavhengige.» I Israel tar regjeringen grep og forbyr undervektige modeller i nasjonale reklamekampanjer. Dette er første skrittet som landet tar i kampen mot spredningen av spiseforstyrrelser blant jenter.

Det er ikke dermed sagt at man trenger å gå i de samme banene her i Norge, men det viser alvorligheten og utbredelsen av den nye kroppsepidemien i i-land. Kvinner i alle aldrer sulter seg selv, for å passe inn i et kroppsideal som ingen helt vet hvordan oppsto eller hvorfor man higer etter. Modellmamma Eivor Øvrebø mener at kampen mot spiseforstyrrelsen «må bekjempes i internasjonalt fellesskap», og at «designerne må gå i forkant.» Det har hun nok mye rett i, men som modellmor har hun så definitivt et ansvar selv også. Mødre bør spre gode idealer og sunne verdier. Kanskje må modellbransjen gå litt i seg selv, vise fram modeller som jenta i gata kan forholde seg til uten å bli sykelig opptatt av kroppsvekta si, og la damer i alle kroppsfasonger få trippe nedover catwalken med de formene de opprinnelig ble skapt i.

Mulig høres det naivt ut. Men for meg, som gutt, eller mann, er det uforståelig at kvinner skal pine seg selv inn i et kroppsideal som både ødelegger dem selv og den utstråling som de med stolthet kunne vist fram og sjarmert alle andre med. De kunne tenkt og sagt som den formfulle Marilyn selv gjorde for noen tiår tilbake: Jeg vil bare være vidunderlig!