De var fritt vilt og utsatt for hevn fra de «ordentlige» nordmennene.

Men det kom noen som fikk det enda verre enn dem: Barna deres, tyskerungene som, ganske uskyldige, langt inn i 50- og 60-årene led for sine foreldres handlinger. Mange bærer ennå sår.

Det er en slik tyskerunge Dag Ove Johansen forteller om i ungdomsromanen «Tidskapselen». Er vi rystet over volden i dagens samfunn, kan boka hans fortelle at vold ikke er noe nytt. Og verst med mobbingen av tyskerungene og volden de ble utsatt for, var at det skjedde med de voksnes aksept. De gjorde svært lite for å hindre det som skjedde. Deres svik var unnfallenheten.

Boka begynner med at tyskerungen Bjørn i 1960 tar livet av seg. Han klarer ikke mer, fra han var småunge er han blitt hundset, slått, forfulgt og utsatt for overgrep det gjør vondt å lese om. «Kameratene» er hele tida ute etter ham, de fanger ham, binder ham, pisser på ham, og verst av alt, de skjærer et hakekors inn i baken hans. Verken for de voksne eller de jevnaldrende er han noe verdt, også for mormoren er han bare til skam.

Der ute i skogen hvor Bjørn, som moren, tyskertøsen, bruker et barberblad for å gjøre det slutt, blir han brakt tilbake til livet av en gutt, Kaal, fra framtidas år 2101. Han har fått en straff i Prosjekt Empatia (medfølelse/innlevelse) i sitt samfunn. Som ungdomskriminell er han ikke i stand til å sette seg inn i et annet menneskets situasjon. Han skal lære å kjenne den på kroppen og blir sendt på en tidsreise. Han ender i Bjørns hjerne og må gjenoppleve hans grusomme minner. Kaal skal som i den gamle indianerbønnen lære aldri å dømme en annen, før han har gått i dennes mokasiner i to uker.