FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

I Tyskland er insektbestanden fjerdeparten av hva den var i 1990. Synd for oss at insekter er så nyttige

Å nei! Ikke biene! Ikke biene! Aaaahhhh!

Meninger

Det kjennes som om de derre filmene trenger seg på virkeligheten, de derre filmene hvor naturen slår seg aldeles vrang og amerikanske skuespillere løper fra lava og tar av i småfly fra rullebaner som er i ferd med å slukes av jorda. Sånne filmer lærer oss at menneskene slett ikke har klart å legge jorda under seg, at vi derimot lever på en sårbar og hevngjerrig planet og bør oppføre oss deretter. Vi skal passe oss litt, tenker vi innimellom der vi sitter og gleder oss over ødeleggelse i 3D og stort format. Dessverre blir det stadig vanskeligere å more seg over sånne filmer.

Det skyldes at stadig kortere tid går mellom hver gang det kommer en ny versjon av Den Skumleste Miljønyheten Noensinne. Filmer som en gang framsto som spekulasjon, som overspente fantasier basert på mildt bekymrede avisnotiser, likner mer på dokumentarer.

Min roman «Monster» fra 2007, om hvordan polsmelting driver isbjørnene sørover til Norge, der de begynner å ete folk, var ment som en blanding av advarsel og tøysete spekulativ sjangerdiktning. I år sto denne overskriften i Washington Post: «Polar bears hurt by climate change are more likely to turn to a new food source – humans». Det blir stadig vanskeligere å overdrive.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før, når isfjell løsnet fra Antarktis, var de på størrelse med Vestfold. I sommer løsnet et på størrelse med Akershus. Dette er helt klart for stort. Isfjell dreper ikke, med mindre man er Leonardo DiCaprio i 1913, men utviklingen peker mot større og mer bekymringsverdige ting. Vær dreper, og stadig oftere. Selv rike folk er ikke trygge lenger, når uttørket jordsmonn fører til at skogbranner herjer i ukevis og svir av villastrøk i California. En av fordelene med rikdom er trygghet, men overfor klimaforandringene later det til at det ikke handler om hvor mye du har, men hvor du har det.

Stormer feier inn over de karibiske øyene og USA flere ganger om året, i et stormløp gjennom alfabetet. Det samme skjer i Sørøst-Asia, som er så uheldige å ligge lenger unna nyhetene, slik at langt flere må dø for at vi skal få høre om det.

Den siste nyheten i sjangeren var skumlere enn de fleste, fordi den fortalte om en brå endring. Ikke den vanlige glidende utviklinga, ikke noe som kan fikses i løpet de neste 83 årene fram mot 2100, ikke noe vi kan overlate til barna og barnebarna, ikke noe som forskerne sikkert finner ut av etter hvert.

Nyheten kom for noen uker siden, og gikk ut på at i naturreservater i Tyskland er antallet insekter redusert med tre fjerdedeler siden 1989.

Glad i insekter har jeg aldri vært. Jeg har blitt bitt av klegg, skremt av gresshopper, forfulgt av jordveps, mobbet av maur og fått et telt fylt av knott. De er en plage, men dessverre trenger vi dem. Naturen er avhengig av deres hjelp for å gjøre jobben sin, landbruket trenger insekter til bestøving og til å krafse i jorda.

Insektforsker Geir Søli ved Universitetet i Oslo sier at det ikke har blitt påtakelig færre insekter i norske insektfeller, men innrømmer at det dessverre mangler gode tall på insektbestandene i Norge.

Min egen anekdotiske forskning tyder på at bestandene går tilbake. Kortreiste sommerferier med reking langs norske jorder, i skog og på fjell har vært påfallende insektfattige. Det summer ikke som det gjorde i grøftekanter og kjerr. Folk som kjører bil sier de ikke lenger får så mange krek knust mot frontruta. Siden ryper lever av insekter, kan insektdød være en forklaring på hvorfor det knapt fins rype igjen i Sør-Norge. Å være rypejeger er blitt å gå fjelltur med hagle.

«The Deadly Bees» heter en skrekkfilm fra 1966. Nå kan noen lage skrekkfilmen «The Deadly Lack Of Bees». Riktignok sa Einstein aldri det om at hvis biene forsvinner, har menneskeheten fire år igjen. Men hvis han hadde sagt det, hadde han vært inne på noe. Om ikke annet, fordi de færreste av oss ønsker å bli sendt ut for å pollinere for hånd, som framtidas kinesere i «Bienes historie». Og i hvert fall ikke bygge tuer.

Ifølge Internett, som jeg leser daglig, har insektdøden ingen entydig forklaring. Vi kan velge mellom mange teorier, bortsett fra den om bier og mobilstråling, som ingen tilsynelatende har fremmet siden 2010. Igjen står blant annet monokultur, ensidig kosthold, dårlig vær og plantevernmidler, med en tydelig tendens for det siste. For en gangs skyld må jeg si som klimarealistene: «Her trengs det mer forskning». Og noen må telle insektene våre.

Søli igjen: «Hvis arter vi er avhengig av forsvinner, slike som bestøver planter eller holder bestanden av skadedyrinsekter nede, er det faretruende, og det vil berøre oss alle.»

Redd har jeg vært lenge, nå er jeg bekymret i tillegg.

Kilder: «Hvorfor forsvinner insektene?»Bjørn Vassnes, Klassekampen 26.10.2017

«Vi vet for lite om hvilke insekter som forsvinner» Marianne Nordahl, www.forskning.no