Hovedkommentar: delingsøkonomi

I utakt med tida

Om 20 år vil avskiltingen av Uber-sjåfører plasseres i samme kategori som sabotasje av «Spinning Jenny», skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Etter at jeg begynte å bruke Uber i fjor, har jeg lagt meg til en vane jeg aldri trodde skulle ramme meg: jeg skravler med sjåførene. Om delingsøkonomi, skatt og annen moro. Den plutselige nysgjerrigheten skyldes at Uber framstår som en mye bedre tjeneste. Billigere, men også mer fleksibel og enkel å bruke. Og ryddig. Sporing av turene, enklere betaling, ratingsystem som fungerer godt. Å kjøre Uber er som å komme inn i en velstelt hage. Så hvorfor i all verden er det adgang forbudt?

De drakoniske straffene som inndragelse av førerkort og hundretusener i inntekt er hinsides, og det beste argumentet for at norske politikere må gjøre noe. I mellomtida har jeg søkt meg tilbake til taxiene. Å være medansvarlig for risikoen Uber-sjåførene utsetter seg for, føles ubehagelig. Mitt lille bidrag til innovasjonen Uber har sørget for, også hos taxibransjen, er midlertidig stoppet av gammeldags regulering.

I går la delingsøkonomiutvalget fram sin rapport. Den kommer ikke en dag for tidlig, og bidrar til å rydde opp i hvordan myndighetene bør forholde seg til delingsøkonomien.

Et av de viktigste spørsmålene er hvordan tjenestene skal beskattes. Skrekkscenariet går ut på at delingsøkonomien på sikt vil fjerne store deler av skattegrunnlaget, og dermed være som en bombe under velferdsstaten. At taxibransjen gjøres til en slags frontlinje for det organiserte arbeidslivet er underlig, med deres lotteriaktige løyvesystem og tvilsomme historie med massiv skatteunndragelse.

Jeg har registrert et interessant skille i min egen, uhøytidelige Uber-forskning: Uber-sjåførene er nøye med å fortelle at de rapporterer inntektene sine, mens taxi-sjåførene lurer på om det kanskje er lurt å begynne å kjøre for Uber siden de da ikke trenger å betale skatt. Hvem som snakker sant er selvsagt umulig å vite.

Utvalgets prinsipielle tilnærming er uansett klar og god: skatt skal ikke være en konkurransefordel. Utvalget foreslår derfor at alle aktører som legger til rette for tjenester innenfor delingsøkonomi bør ilegges krav om skatterapportering til myndighetene. De strekker det så langt at det også skal gjelde for inntekter fra korttidsutleie gjennom tjenester som AirBnB. Bruker du tid på å leie ut din egen bolig, bør innsatsen beskattes.

Den andre hovedbekymringen går ut på at delingsøkonomien vil føre til et løsarbeidersamfunn, der alle står med lua i hånda foran appen som er registrert i utlandet. I Storbritannia har flere Uber-sjåfører fått rettens medhold i at selskapet har arbeidsgiveransvar for dem, og dermed må legge til rette for pensjonsrettigheter, sykelønn og feriepenger. Utvalget slår fast at det ikke er nødvendig å endre arbeidsmiljøloven for å avgjøre om Uber og andre selskaper skal ha arbeidsgiveransvar. Loven er fleksibel nok, og spørsmålet kan dermed avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Utvalget foreslår også en slags «fagorganisering light». For å hindre utnyttelse og lav betaling mener de at de enkelte tjenesteyterne i selskapene må kunne organisere seg og gjøre kollektive avtaler, hvis de ikke selv får sette prisen på tjenestene de tilbyr.

Her vil det stå mange kamper i årene som kommer, men utvalgets forslag bør bidra til at frykten ikke tar overhånd. I store deler av økonomien vil dessuten fast ansatte også i framtida regnes som en fordel. Et ansettelsesforhold sikrer arbeidsgiver en langt mer eksklusiv tilgang på kunnskap og kompetanse. For å ta mediebedrifter som eksempel: selv om det er relativt utstrakt bruk av vikarer, er mediehusene helt avhengige av fast ansatte som kan danne et redaksjonelt miljø og utvikle profilen.

En av de viktigste erkjennelsene med delingsøkonomien, er at smart bruk av teknologi lager bedre markedsplasser. Det er vi nødt til å omfavne. Det er mye lettere å tilby leiligheten din, og større sjanse for å treffe et riktig publikum, gjennom AirBnB. Det er lettere å tilpasse kjøretilbudet gjennom Uber som sikrer høyere pris når etterspørselen er stor, enn løyvesystemet til taxibransjen. Politikerne har forsøkt å øke konkurransen ved å gi flere løyver, men det har ført til overetablering og dermed høyere priser. Uber har vist at denne tilnærmingen er moden for skraphaugen. Utvalget foreslår å avvikle løyvene.

Nå haster det at myndighetene følger opp. Erfaringene viser at delingsøkonomien ikke bare kan være mer effektivt for forbrukerne, men at det kan gi nye svar på hvordan samfunnet bør utvikle tjenester. Norge ligger langt framme når det gjelder digitalisering og tilgjengelighet for befolkningen, men henger etter når det gjelder å ta potensialet ut i nye bedrifter og arbeidsplasser. Norge er et kunnskapssamfunn, men det hjelper lite uten gode reguleringer som legger til rette for nyskapning. Beslutningsvegring er like ille.

Jeg tror historiens dom vil være hard. Om tjue år vil avskiltingen av Uber-sjåførene få samme plass i historiebøkene som sabotasje og ødeleggingen av «Spinning Jenny» i England for nesten 300 år siden.