I utakt med vår tid

Monarkiet blir både koselig og komisk når rollene skal tilpasses et normalt samfunnsliv for moderne mennesker, skriver Andreas Hompland.

ROCKER MONARKIET:  Kronprins Haakon spilte gitar sammen med bandet Seigmen under 40-årsfeiringen på Skaugum søndag. Foto: Det kongelige hoff Sven Gj. Gjeruldsen / NTB scanpix
ROCKER MONARKIET: Kronprins Haakon spilte gitar sammen med bandet Seigmen under 40-årsfeiringen på Skaugum søndag. Foto: Det kongelige hoff Sven Gj. Gjeruldsen / NTB scanpixVis mer
Meninger

Kronprinsen landet i fallskjerm til sin egen 40-årsdag. Der spradet han rundt som Johnny fra Stovner/Skaugum og var hjertelig til stede i sine røde shorts. Han var omgitt av den foreskrevne gjestelista med familie og venner, av taler og musikk. Vanlig markering altså, men i et spesielt sosialt sjikt og en høyere utgiftsklasse. Søndre Buskerud politikammer var innkalt for å styrke vaktholdet.

Brenners portrett i NRK utfylte bildet av en reflektert mann midt i livet som har funnet roen i familielivet, en frikar i balanse mellom et brennende engasjement og en tilbakelent stil i trygge omgivelser. Sittende på Slottstrappa.

Konge nummer to og tre hadde sine beste stunder blant seilervenner, gjerne av fin rederslekt. Det var det nærmeste man kom en slags adelsstand her i landet. Og det er selvfølgelig en sannhet i at vis meg hvem du omgås, så jeg skal si deg hvem du er, vil være, eller blir. Slik de redet, ble de formet.

Skaugumfestivalen var en privat bursdagsfeiring, men kan også leses som mye mer. Sammenliknet med forgjengerne var Haakon omkranset av mindre økonomisk og mer kulturell kapital, fra fornøyelsesbransjen og mer tenksomme lag. Det avspeiler ikke bare kongehusets, men hele samfunnets dreining fra basis til overbygning. Kongehusets unge fyller i så måte sin symbolske rolle, i et uklart og ombygd landskap mellom det private og det offentlige, mellom næring og nytelse. Der hører Mette-Marits sponsede kjoler til. Märtha, som var senkveldens konferansier sammen med Harald Rønneberg, har sammen med sin selvgående og utagerende gemal, inntatt en slags overnaturlig posisjon i stadig veksling mellom prinsesse-accessoirer og privat næringsliv i den kommersielle engle- og eventyrbransjen.

Fra under denne overflaten kan de kongelige stå fram med samlende og forløsende ord og symbolske handlinger i viktige øyeblikk for nasjonen. Det er bra at den tidløse institusjonen går inn i sin tid, men der ligger samtidig dilemmaene på lur, for det sosialt og politisk korrekte er en vekslende størrelse. De kongelige skal dra på tur med Trond Giske, men også med Per Willy Amundsen. Kongen er innvandrernes konge, men også de engstelige innfødtes. Som fortjent idrettsleder og landets fremste tilskuer, ser sikkert kongen fram til OL i Oslo i 2022, men han må holde kjeft inntil videre, for han er også OL-motstandernes konge.

Dovre har ikke falt, men grunnlovskonservatismen er ikke hva den engang var. De siste tiåra har Grunnloven fått nye og velmenende paragrafer om ren luft, sunt miljø og arbeid for alle. Parlamentarismen, som har vært konstitusjonell praksis siden 1884, er skrevet inn. Til 200 års jubileet i 2014 får Grunnloven en total, språklig makeover og blir ytterligere modernisert. Menneskerettighetene er på plass, og statskirken er forkledd som en fri folkekirke. Men etter eget ønske fikk kong Harald beholde paragraf 4: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion». Hans person er hellig, kongelige ekteskap skal være arrangerte, og så videre i masse paragrafer om den kongelige familie, til den 48. som foreskriver hva som skjer dersom kongestammen er utdødd. Om noen skulle gi seg i kast med Grunnloven for å forstå hva Norge og norsk demokrati er, ville de komme skeivt ut.

Anakronismer kan tilpasses nye former og leve videre i nest beste velgående. Monarkiet er en av dem. Det må forstås i sine skiftende, historiske kontekster. Det republikanske Norge valgte kongedømme i 1905 av utenrikspolitiske årsaker. Posisjonen ble sementert i 1940- 45 og har siden seilt i trygt farvann. Kong Olav på trikken og kong Harald i sjøstøvler og boblejakke har styrket den symbolske folkeligheten. I virkeligheten har de hatt en helt annen omgangskrets, men den har de fått ha i relativ fred og diskresjon. Knutsen og Ludvigsens «Kanskje kommer Kongen, hit til middag nå i kveld» har tegnet bildet av det alminnelige i det majestetiske. De har gjort den plikt som er dem pålagt. Kronprins Haakon er ikke støpt i samme form. Han vil bli konge av egen nåde. Han oppfattet at han sto i en valgsituasjon, og han gjorde et fritt og individuelt valg. Da frøken Tjessem Høibys utagerende fortid begynte å brenne i offentligheten, la han den i kongepotten. Han ville ha frihet til å fylle rollen, ikke bare med sin person, men også på sin egen måte og med sine egne meninger. Det er modig, men umulig for en meningsløs rolle.

For øvrig er det som kjent Dagbladets mening at monarkiet bør ødelegges og de kongelige bli normale og uhellige borgere med trosfrihet, skatteplikt og stemmerett. Som oss andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.