OVERLEVDE KRIG OG UTØYA: Først nå i sommer, som følge av flyktningkrisa, har den svenske politikeren Ali Esbati opplevd panikkartede følelser. Foto: Lars EIvind Bones
OVERLEVDE KRIG OG UTØYA: Først nå i sommer, som følge av flyktningkrisa, har den svenske politikeren Ali Esbati opplevd panikkartede følelser. Foto: Lars EIvind BonesVis mer

I vannet, med datteren min glad, var det flere ganger jeg ikke kunne kontrollere tårene

Herre, som jeg har vært sliten denne sommeren!

Meninger

Jeg slapp posttraumatiske stressymptom etter Utøya. Jeg hadde flaks akkurat der. Det var noen uker der smeller - en dør som slår igjen; noe som ramler med et brak - kunne vekke ubehag, men det forsvant. Jeg slapp mareritt og panikkskapende flashbacks. Jeg begynte ikke å se meg nervøst over skulderen.

Andre hendelser i livet, betydelig tidligere, som godt kunne ha ført til slike reaksjoner, var bombingen av Teheran under Iran-Irak-krigen i oppveksten min. Selvfølgelig var de veldig ubehagelige. Jeg husker framfor alt andres uro og frykt; unntakstilstanden de skapte. Sånt tar man med seg. Men heller ikke det ga noen reaksjoner av den typen som kommer fra et sted bak den ukontrollerte bevisstheten

Men så var det i går. Jeg tok datteren min til svømmehallen. Det er noe vi ofte gjør, hun og jeg. Da vi skiftet var det en mann i 60-årsalderen som mumlet noe rasistisk. Jeg plukket opp «... hva har de bidratt med til Sverige ...». Det var ikke tilstrekkelig høyt til å reagere på det, spesielt ikke når du står der naken, med datteren ved siden av.

Men blikket og kroppsspråket fikk fram budskapet. Det var ikke mer. Vi gikk inn for å bade. Men der inne var det noe som liksom gikk i stykker. Som en sele som løsner, et glass som vipper en stund på kanten - og faller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der i vannet med datteren min glad og leken sammen med meg, var det flere ganger jeg ikke kunne kontrollere tårene. Jeg måtte holde henne tett inntil meg for at hun ikke skulle se det. Måtte anstrenge meg veldig hardt for å stoppe det hver gang. Måtte kjempe som jeg aldri tidligere har behøvd, for å slå bort bilder av livløse barn på strender, skrikende flyktninger ved piggtrådgjerder, fascistiske mobber som håner, marsjerer, slår.

Det varte ikke mer enn noen minutter. Det var ingen som merket noe som helst. Jeg løsnet det plutselige, litt krampaktige grepet rundt armen hennes. Vi badet, lo, hadde det akkurat så fint som vi pleier. Men det var en rar og litt skremmende opplevelse.

Bortsett fra det ubehagelige i å miste kontrollen over seg selv, om enn bare delvis og momentant, var det jo, det kan man ikke komme unna, en følelse av nederlag. Her har man klart seg nogenlunde fra arr som hadde vært forklarlige, men så oppdager man et sår et annet sted. De fikk tak i meg likevel, liksom. Det føles klønete på et vis. Svakt.

Men så tenker jeg - når jeg skriver ned dette - at vi også må få være svake foran hverandre innimellom. «Hvis vi ikke kan gjøre det ingen har krevd av oss / går vi under» skrev Brecht. Og fortsatte: «Når kampen er som hardest / er kjemperne som mest slitne / Den siden med de mest slitne kjemperne / taper slaget». Herre, som jeg har vært sliten denne sommeren! Luktet på nederlagene, kjent dem skrape mot sjelen.

Neste dag kan man oppdage at verden er mer enn mørket. Det begynner å yre også av solidaritet i Europa. I München - det finnes kraft i symbolikken! - står mennesker og roper velkommen til flyktninger! I min hjemby Stockholm melder tusentalls seg for å hjelpe til. Der ute finnes mange som både er hyggelige og som begynner å skjønne situasjonens dype alvor.

Jeg lar blikket hvile et øyeblikk på de kommunalt ansatte badevaktene i går, så meg rundt og kjente tryggheten komme tilbake. Vi skal ikke rømme noe sted. Vi skal la kamp og livsglede lege sårene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook