TRØSTENDE SANG: Maria Mena og Ole Paus framførte det som har blitt selve symbolet på samhold etter tragedien forrige fredag, «Mitt lille land». 


Foto: Aleksander Andersen / Scanpix
TRØSTENDE SANG: Maria Mena og Ole Paus framførte det som har blitt selve symbolet på samhold etter tragedien forrige fredag, «Mitt lille land». Foto: Aleksander Andersen / ScanpixVis mer

I vårt lille land

Vi mangler ord. Vi har musikk, skriver Dagbladets Andreas Weise.

KOMMENTAR: Utenfor Domkirken ligger blomsterhavet, den fysiske måten å uttrykke sorgen på der ordene ikke strakk til. Inne i Domkirken er det musikken som skal gi uttrykk for det vi mangler ordene til. Vår sorg og våre sår, vår varm og vårt fellesskap, vår respekt og hedring av de som har gått bort og av heltene som kjempet for å redde de andre.

Kirken er fylt til randen. På benkeradene sitter hjelpemannskap, frivillige, brannmenn, overlevende og hjelpere fra regjeringskvartalet og Utøya. Antrekket er uniformene, eller arbeidsklærne som forteller oss hvorfor de er her, hvorfor de var på vakt den dagen, hvorfor de gjorde det kunne for å hjelpe. Her sitter også etterlatte av dem vi mistet. Tre av de siste som kommer inn er kledd i svart, øynene er hovne av gråt.

«Mitt lille land», synger Maria Mena, denne stille og store kjærlighetserklæringen til det underlig nære vi har felles.

Applausen runger i Domkirken.

«Byen der jeg bor i, der rosene er blodet mitt», synger Carpe Diem.

Dette er en konsert uten taler, selv om det sitter så mange her som fortjener dem. Her sitter de som må klare å bearbeide bilder og scener ingen skulle vært nødt til å se, eller følelser av utilstrekkelighet som kan true med å overskygge alt det de faktisk fikk gjort. Helen Bøksle og Kurt Nilsen synger «Gje meg handa di, ven».

Det er humanisme, samhold og kjærlighet i Domkirken, slik det er det overalt i Norge i disse dagene. Det gir mening. Hadde vi prøvd å møte aggresjonen med aggresjon hadde vi ikke kommet langt. For hva skulle vi gjort med den, og hvor hadde det brakt oss?

DELTOK:  Kronprins Haakon og prinsesse Astrid deltok på minnekonserten. De ble hilst velkommen av biskop Ole Christian Kvarme.

Til venstre kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas. Foto: Erlend Aas / Scanpix
DELTOK: Kronprins Haakon og prinsesse Astrid deltok på minnekonserten. De ble hilst velkommen av biskop Ole Christian Kvarme. Til venstre kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas. Foto: Erlend Aas / Scanpix Vis mer

Derfor har vi en minnekonsert der Ole Paus også kan synge «Kom hjem, du villfarne barn» så vi nesten tror det er mulig.

Hilde Hummelvoll leder med stø stemme, helt til hun forteller om jenta i vannet som begynte å synge «Til Ungdommen» for å ha styrke til å komme helt i land. Så synger Ingebjørg Bratland denne oden til håp og halsstarrig vilje, til troen på at det nytter og at det finnes mye verd å kjempe for.

Blant benkene løfter det seg en rose, så to til, så vaier et dusin stille. Og Norge, vårt lille land, er også et land der en marxist kan skrive en ømt humanistisk tekst som nå klinger som en salme i våre kirker.

Men nettopp fordi vårt samfunns sår vil gro, og vår sorg vil leges, må vi huske dem som har den største sorgen. Den sorgen vil være der hver morgen ved frokostbordet, hver kveld ved leggetid. Den vil være der den dagen vi gjenåpner høyblokka i regjeringskvartalet. Vi må prøve å gå den sammen med dem,

i alle år framover.

Etter siste applaus blir

Domkirken igjen stille, i ordløs respekt. På vei ut gjenkjenner to hjelpearbeidere en av de etterlatte. De klemmer hverandre, lenge.

PÅ TVERS AV PARTIGRENSENE:  Frp-leder Siv Jensen hilser på AUF-leder Eskil Pedersen utenfor kirka. Pedersen overlevde angrepet på Utøya. 
Foto: Erlend Aas / Scanpix
PÅ TVERS AV PARTIGRENSENE: Frp-leder Siv Jensen hilser på AUF-leder Eskil Pedersen utenfor kirka. Pedersen overlevde angrepet på Utøya. Foto: Erlend Aas / Scanpix Vis mer