I viseland kan alt gå an

Kan hvilken som helst låt klassifiseres som ei vise fordi den går sakte, synges på norsk og er blitt populær?

Det er tidlig i 1984. Trønderbart og rød brilleinnfatning herjer landet på kassett og vinyl. På side to på Åge Aleksandersens superbestselger «Levva livet» ligger den eviggrønne landeplagen «Lys og varme», en fem minutter og to sekunders powerballade om framtidstro og -tvil, hørbart inspirert av Bruce Springsteen & The E Street Bands balladesound cirka 1980. Først to minutter med Åge alene, så drøyt halvannet minutt med svulstige koringer, litt synth og klangfull gitarsolo. Etter 3 minutter og 45 sekunder kommer enden på visa i denne sammenhengen, «Lys og varme» pumper seg opp i tempo og intensitet og blir til rock, innledet av saksofonist Bjørn Røstads brubyggende solo, halvt Clarence Clemons, halvt Vikingarnas Tony Erickson. «Lys og varme» er en folkelig og voldsomt populær sang, den går sakte og den synges på norsk. Men er den derfor ei vise?

Vi tar en til. Det er slutten av 70-tallet. Den nordnorske viselegenden K.M. Myrland oppdager 20 år gamle Randi Hansen fra Senja. Hun får kontrakt med plateselskapet PolyGram, og sendes i studio med medlemmer fra Jonas Fjeld Band. «Ho Randi» kommer ut i 1979, og «Hvis jeg fikk være sola di» blir en monsterhit som til evig tid vil skygge over alt annet Hansen skal gjøre som artist. Låta ble ihjelspilt og vel så det i sin tid, men den slitasjen gjør kanskje også at man ikke hører den for hva den faktisk er. For en som knapt har hørt låta siden femårsalderen, er det en liten åpenbaring å høre at Fjeld & Co egentlig bare har lånt de myke, smakfulle countryrocktriksene fra Linda Ronstadt og hennes Eagles-kompiser. Og igjen: hva er det med «Hvis jeg fikk være sola di» som eventuelt gjør den til ei vise?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Norsk visesang i 50 år» (McManus/Universal) er et fint kompendium av populær norskspråklig musikk, 60 låter fordelt på tre cd-er med undertittelen «Sanger om kjærligheten, livet og en sofa fra IKEA». Blant dem mange viser og typiske visesangere, utvilsomt. Men også i overkant mange artister og sanger - Vidar Johnsen og Peter Nordberg, Jørn Hoels «Har en drøm», DeLillos, Di Derre, «Engler i sneen» med Jonas Fjeld og Lynni Treekrem - som i kraft av sitt nærvær utfordrer visebegrepet - hva nå det egentlig inneholder.

- Dette er jo en tilbakevendende diskusjon, mener viseveteranen Lars Klevstrand.

- Visa er en kameleon. Den har en evne til å ikle seg mange forskjellige drakter, den er slitesterk musikalsk og tekstlig. Hovedpoenget med en god vise er at teksten har litterære kvaliteter. De fleste visetekster tåler å leses. Vi i vårt land har vi derimot ikke vært flinke til å ivareta visa som litterær tradisjon, mener Klevstrand, som selv er representert på «Norsk visesang i 50 år» med «En sørgelig vise».

- Et annet viktig skille er at en visetekst må gå ut over det banale, det klisjépregede og popaktige. Hva jeg minnes av «Hvis jeg vil være sola di», så er det at det er en norsk poptekst. Ikke fordi jeg setter meg på en høyere hest, men fordi den ikke er ei vise i streng forstand. Det som er med og utvanne begrepet, er når man bruker «sang» eller «låt» i stedet, man omgår visebegrepet. Jeg ser jo også at man her hjemme altfor ofte tyr til det engelsk språk. Det er noe som ikke er vårt eget, og da oppstår en distanse som visa ikke skal ha. Visa skal tale direkte til oss på vårt språk, det er en viktig kvalitet.

Det er altså et litterært og språklig krav til en ordentlig vise, men Lars Klevstrands mangeårige makker på Viseklubben Josefine i Oslo, Jørn Simen Øverli, mener også at ei vise må oppfylle et informasjonskrav.

- En poplåta er først og fremst form, den inneholder lite informasjon. Det er det tekstlige innholdet, informasjonen og poesien, som gjør ei vise til ei vise, mener Øverli.

«VISEKONGER»: Alf Prøysen, Otto Nielsen og Erik Bye er alle kjent som visesangere. Men kan alle som vil kalle seg det - og hvor går skillet mellom visesang og pop? Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN
«VISEKONGER»: Alf Prøysen, Otto Nielsen og Erik Bye er alle kjent som visesangere. Men kan alle som vil kalle seg det - og hvor går skillet mellom visesang og pop? Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN Vis mer

- Vladimir Vysotskij er viktigere enn Bob Dylan i verden! Han var en farlig visesanger, opposisjonell under Brezjnev. Nettopp derfor er han skummel nå også. Sangene hans får folk til å tenke, de er fulle av informasjon, sier Øverli, som har gjendiktet Vysotskij på Spellemannvinneren «Levende bandasjer» fra 1989 og «Russlands hus» fra 1996.

Han har også skrevet biografien «Ulvejakten» om oberstsønnen som ble russisk nasjonalpoet. I et intervju her i Dagbladet tidligere i år i anledning Vysotskijs 70-årsdag - han døde i 1980 - sa Øverli at «Vysotskij skrev på to plan. Tilsynelatende enkelt og folkelig. Men med en dobbeltbunn som også nådde de intellektuelle. På sitt beste er visen stedet hvor høy- og lavkultur møtes».

- Men hvorfor har visebegrepet fått et litt støvete preg?

- 70-åra har lenge vært i miskreditt, men jeg er sikker på at det en dag vil bli oppjustert. Jeg er stolt av å ha vært ung på 70-tallet, og fått oppleve hvor spennende det var, sier Øverli.

Jørn Simen Øverli påpeker samtidig at det norske folkemusikkmiljøet maktet å innta utdanningsinstitusjonene, samtidig som visemiljøet falt av lasset.

- Jeg var elevrepresentant på musikkhøyskolen på 70-tallet, da folkemusikk var et fremmedord. Viser var tidas uttrykk. Det ble faktisk diskutert om det skulle opprettes et professorat i viser. Det skulle gått til Erik Bye, men han sa nei. Tilfeldighetenes spill ville ha det til at det ble to professorater i folkemusikk i stedet. De har vært flinkere til å holde døra åpen bakover til det som er vårt eget. Visefolket har ikke vært flinke nok. Jeg mener det hadde vært kjempeviktig å få institusjonalisert viser, slik som i Sverige, hor de har utdanningssteder à la våre folkemusikkinstitusjoner, mener Øverli.

- Samtidig ser du at noen av de mestselgende norske platene de siste åra er med artister som driver med viser, Eidsvåg, Nordstoga og Vamp. Men de har skjønt det vesentlige med å bytte hatt, de er visesangere i visesammenheng, og popsangere i popsammenheng.

- Er «Lys og varme» med Åge Aleksandersen ei vise, da?

I viseland kan alt gå an

- På en samling med viser, så bør Åge Aleksandersen være med, selv om «Lys og varme» ikke er min favoritt.

Jonas Fjeld er representert to ganger på «Norsk visesang i 50 år», med duetten «Engler i sneen» med Lynni Treekrem, og som backingmusiker på Randi Hansens «Hvis jeg fikk være sola di». Hvordan føler han seg hjemme i visebegrepet?

- Med en gang du spiller på en akustisk gitar, så havner du i visebåsen, mener Fjeld.

- Med viser tenker jeg Lars Klevstrand og Alf Cranner. Lillebjørn også, tidlig Lillebjørn i hvert fall. Det var i 1969-70 at visebegrepet blir stuereint i Norge. Kalvik, Øystein. Ole, vi må ikke glemme ham... Det er alle disse som springer ut av viseklubben Dolphins i Oslo. Det poppet opp viseklubber over hele landet, i Drammen het den Capodasten. Men Jonas Fjeld Band var ikke i viseverden i det hele tatt, mener Jonas Fjeld.

- Hva med det dere gjorde sammen med Randi Hansen i 1979?

- Vi var blakke, vi var et band, vi trengte penger. Vi stilte oss til rådighet da Audun Tylden, som da jobbet i PolyGram, kom og spurte. «Faen da, kan ikke dere spille med Randi?». Vi fikk et knippe låter vi måtte gjøre noe med, alle skrevet på nylonstrenggitar. Det kan like gjerne ha vært poplåter som viser i mine ører.

- Og «Engler i sneen» er også en pop-låt?

- «Engler i sneen» er i hvert fall ikke noen vise, den har ikke noe med visebegrepet å gjøre. Det er meg, Jonas Fjeld, og Lynni, som la farge på det. Ole Paus skrev en suveren tekst. Versjonen jeg har spilt med Chatham County Line i det siste nærmer seg utgangspunktet for sangen. Men innspillingen bærer preg av perioden den kom ut i, en periode i musikkbransjen hvor synthesizeren og programmering var mer i skuddet. «Engler i sneen» er gjennomprogrammert. Kompet gjorde jeg i kjeller’n, rytmene og synthene. Knut Køningsberg fra Stavangerensemblet la på noen cymbaler. Anders Bru fra Stavangerensemblet spiller en suveren elgitar, resten er meg. Men det er en vakker duett, det må jeg si!


Sven Ove Bakke er
musikkansvarlig i Dagbladet.