I voldens fotefar

Han får det verre og verre. «...det var som om tankene mine ramla ned ei trapp, fortere og fortere, hulter til bulter.»

Han har det ille, den unge gutten som er jeg-personen i Labergs siste ungdomsbok. Han og vennene hans har gjort noe grusomt.

Men hvorfor blir hovedpersonen og vennene plutselig utøvere av den blinde volden mot uskyldige? Svaret er ikke enkelt, men opplagt er det at samtlige i den lille guttegjengen har en svart familiebakgrunn. Vi aner mer enn det som blir sagt. For ungguttene er det liten vits i å være hjemme. De voksne er ingen forbilder. De er ikke mennesker som innbyr til samvær og samtaler. Som så mange unge i dag er de uten et sosialt nettverk.

I stedet blir det å drive gatelangs. De er selv ofre. Plutselig er de selv på voldsstatistikken.

Angeren, samvittigheten, gnager, men er jeg-personen alene om å ha det slik?

Han vet ikke, for vennene er heller ikke i stand til å snakke sammen om det .

Hans Petter Laberg har skrevet en viktig bok om et svart tema, men han moraliserer ikke. Han gir skisser av en tilværelse som mange deler. Laberg overlater refleksjonene til leseren.