FÅR KRITIKK: Bo brekke har skrevet en biografi om Tron Øgrim som var med å legge grunnlaget for den norske ml-bevegelsen, det ble kommentert av Dagbladets John Olav Egeland sist lørdag.  Foto: NTB scanpix
FÅR KRITIKK: Bo brekke har skrevet en biografi om Tron Øgrim som var med å legge grunnlaget for den norske ml-bevegelsen, det ble kommentert av Dagbladets John Olav Egeland sist lørdag. Foto: NTB scanpixVis mer

I vreden blir alt svart eller hvitt

Min biografi om Tron Øgrim mangler ikke kritikk verken av han eller ml-ideologien, men den forsøker å forstå hvordan Øgrim tenkte.

Meninger

Tidligere sjefredaktør John Olav Egelands kommentar sist lørdag var et forsvar for vreden mot ml-bevegelsen. Egeland svarte historiker Ivo de Figueiredo, som i Morgenbladet spurte: «Er det ikke på tide å slippe den hellige vreden» i historieskrivingen om AKP (ml). Figueiredos utgangspunkt var anmeldelsene av undertegnedes biografi om Tron Øgrim. Egelands svar er at «vreden har en naturlig plass i forståelsen av ml-bevegelsen».

Problemet er at i vreden blir alt svart eller hvitt, venn eller fiende, og rommet for den ekte refleksjon Egeland selv etterlyser i sin kommentar forsvinner. Tankevekkende nok var det nettopp dette Tron Øgrim og ml-bevegelsen gjorde i sin tid. Dermed forsvant nyansene.

I sin vrede beskylder Egeland meg for humbug når jeg skriver at Øgrim «påvirket den radikale etterkrigsgenerasjonen i Norge mest». Egeland mener jeg i stedet burde ha skrevet at «Øgrim plaget en hel generasjon». Men jeg skrev faktisk at Øgrims påvirkning var «på godt og vondt», så da er vi kanskje ikke så uenige likevel?

I biografien ser jeg ikke bare på hvor Øgrim tok feil, men også hvor han hadde rett. Hva som gjorde at det i 1969, da SVs forløper SF kastet ungdomsorganisasjonen SUF ut av partiet, var slik at «SUF var i vinden, SF var det ikke», for å sitere SV-biograf Frank Rossavik. Kanskje det er grunnen til at Egeland hevder jeg «forskjønner historien» om Øgrim og ml-ideologien. La meg derfor sitere litt fra hva jeg faktisk skriver: «Selve ml-begrepet var skapt under Stalin og ble et middel til å forsvare alt som ble gjort i Stalins Sovjet. Slik ble marxisme-leninismen en statsreligion som viste at Partiet alltid hadde rett.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om den udemokratiske partimodellen til AKP skriver jeg at «egentlig er dette historien om en ledelsesform som hadde overlevd seg selv», og «som baserte seg på maktmisbruk og undertrykking av medlemmer - ikke fysisk, ikke terror, men manipulasjon».

Jeg beskriver også et menneskesyn hos flere i ml-ledelsen, Øgrim inkludert, som ikke var egalitært og derfor udemokratisk. For å konkretisere det beskriver jeg en episode der Øgrim sier: «Du er en jævlig god soldat, men du har aldri vært en offiser. Det er det jeg som har vært!»

Egeland skriver at jeg mener det var «forståelig» at Øgrim og Co på sin rundreise i Kambodsja 1978 ikke oppdaget folkemordet. Mitt poeng er at den svenske boka «Pol Pots leende» forklarer hvordan mange som besøkte Røde Khmer ble ført bak lyset. AKP-delegasjonens kardinalfeil var at de tok mangel på synlige bevis for folkemord som bevis for det motsatte, fordi de ønsket å frikjenne Pol Pot.

Tron Øgrim ble i media, Dagbladet inkludert, stående som symbolet på ml-bevegelsen helt til sin død i 2007, men i virkeligheten innså han allerede i 1982 at han på sentrale punkter hadde tatt feil. I boka «Den vestlige maoismens sammenbrudd» forkastet han proletariatets diktatur som modell, og skrev at uten en troverdig modell for et annet samfunn hadde ikke AKP livets rett. To år seinere nektet han å ta gjenvalg til AKPs ledelse. Blant Øgrims etterlatte papirer framkommer det at han allerede i 1977- 78 hadde stor tvil om den politiske bevegelsen han var sentral i; at det om 30 år ville ende «med bare ruiner og mareritt igjen av drømmen vi ville bygge».

Min biografi om Tron Øgrim mangler ikke kritikk verken av han eller ml-ideologien, men den forsøker å forstå hvordan Øgrim tenkte og hvorfor hans prosjekt endte som en gresk tragedie. Og som Jonas Bals ganske riktig påpekte i sin anmeldelse: «I Brekkes biografi er det ikke mange ?totalitære lengsler? å spore». For Øgrims feiltakelser handlet ikke om at han drømte om et autoritært samfunn uten toleranse for dem som var og tenkte annerledes. Hans sentrale feil var at han fram til 1982 omfavnet en ideologi der hensikten helliget midlene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook