I Zappas spor

På Zappa-tur så det holder.

Jon Larsen Terning5 «Strange News From Mars» (Zonic/Musikkoperatørene) På Zappa-tur så det holder. Terje Gewelt Terning4 «If Time Stood Still» (Resonant Music/Musikklosen) Myke triotoner i duse klangfarger. Sacks/Opsvik/ Maneri/Motian Terning4 «Two Miles a Day» (Loyal Label/Musikklosen) Godt generasjonsmøte.

CD: Jon Larsen, aktet komponist/gitarist i Hot Club de Norvège, har en mindre kjent side enn sin stringswingvirtuositet: Han er Frank Zappa-fan. Etter i noen år å ha utvidet Hot Club-repertoaret i kammer- og symfonisk retning, har han nå tatt et stort steg og gitt seg Zappa-estetikken grundig i vold.

HAN komponerte et knippe mer eller mindre Zappa-inspirerte forløp og oppsporet noen av Zappas i perioder betrodde musikere, først og fremst keyboardisten Tommy Mars. Også trombonist Bruce Fowler, trommis/vokalist Jimmy Carl Black fra The Mothers of Invention («Hi boys and girls, I’m Jimmy Carl Black and I’m the Indian of the group») og bassist Arthur Barrow dukket opp, og ble med på det lett surrealistiske prosjektet «Strange News From Mars», som nå foreligger samtidig som to oppfølgere annonseres. (Bakgrunnshistorien finnes på www.myspace.com/jonlarsenguitar ).

Larsen, Zappa-alumni’ene og ikke minst Rob Waring (marimba), Ole Morten Vågan (el-bass) og Håkon M. Johansen (trommer) har skrudd sammen et helstøpt Zappa/fusion/storbandklingende-album med stilriktige musikalske hjørner og rundkjøringer, sletter og labyrinter. Black forteller, Mars synthlegger og avfyrer svermer av el-pianopiler, og kompet går som en hyper galaksemotor der første del av reisen til Mars tilbakelegges.

BASSIST Terje Gewelt har hentet to musikere med lett gjenkjennelige uttrykk til sin nye trio: Gitarist Bjørn Klakegg og trommeslager/perkusjonist Kenneth Ekornes. Klakegg er en slags el-gitarens «mad professor», en norsk Bill Frisell som etter år med klangeksperimentering synes å ha funnet et solid ståsted i twangy, ustresset melodiøsitet, mens Ekornes er de tusen rytmers kunstner. Med Gewelts uforstyrrelige kontrabassautoritet i bunnen – og av og til i front – har triosamarbeidet avfødt et debutalbum, «If Time Stood Still», som til tider både betar og begeistrer, og der særlig første del er sterk. To gode solonumre fra Gewelt samt den lille countryballadeperlen «Daybreak» og den skummelt (døds) dansende «Cry Wolf» er triomusikk med nerve og sjel, men så er det dessverre som om låtskrivingen går litt i stå for Gewelt på resten av plata. Fortsatt er musiseringen upåklagelig, men bortsett fra på en newgrass-inspirert jam med felles komponistkredit blir det tilbakelente vel stillestående. Et unntak er åpningen på «Collateral Damage», men også den låta flater ut og styrker følelsen av at trioen har mer å oppvise enn hva som kommer til uttrykk.

DA pianisten Jacob Sacks og bassisten Eivind Opsvik diskuterte hvilken nålevende musiker de helst ville spille med, falt valget hos begge på trommeveteranen Paul Motian. Da Motian svarte positivt på en henvendelse, og avantgardefiolinisten/bratsjisten Mat Maneri også takket ja, ble det en kjapp plateinnspilling i New York. Nå, halvannet år etter, foreligger «Two Miles a Day» med fem Opsvik-låter, fem av Sacks og én jam. Musikken er rimelig nok ganske løsvevd, men i spennet fra det folk-melodiøse til det helt abstrakte oppstår partier av stor skjønnhet der samspillet dirrer med improvisatorisk glød tvers over alle generasjonskløfter. Motian er som alltid en myndig motor og finstemt fargelegger, og ikke minst han bidrar sterkt til at plata utstråler en ro og ryddighet som synes å bekrefte at flere enn Sacks og Opsvik fikk en opptur i studio.