Ib Michaels eget motspråk

KØBENHAVN (Dagbladet): - Titanics forlis er skildret i detalj av nær sagt alle. Men ingen har tenkt på isfjellet. Ingen har forsøkt å se saken fra isfjellets side. Det er på et vis min posisjon, sier den danske forfatteren Ib Michael.

Hans roman «Prins» sprenger alle rammer. Michael nærmer seg tilværelsen på en annen måte. Et gjennomført motspråk. Boka er en av høstens mest kritikerroste i Danmark og kommer ut i Norge til våren.

Og visst burde dette være et intervju, reportasje, et møte med en forfatter, eller noe sånt, men jeg må på anmeldersk vis bekjenne min fascinasjon: Romanen satte meg i et par døgn ut av spill i denne verden, jeg var henført av et eventyr, av fortellerteknikk og av et språk fylt av bilderikdom, musikk og ømhet, ja, det er hamsunsk.

Hamsun

- Det er riktig at jeg er begeistret for Hamsun, som for H.C. Andersen og Selma Lagerlöf, sier han. - Det unike med både Hamsun og H.C. Andersen er at de så å si oppfinner sitt eget språk, fjernt fra - eller uavhengig av - tidas trender. De beveger seg inn i en gjenkjennelig virkelighet, men skaper ut av den universelle eventyr, som kan leses fra tidsalder til tidsalder.

- Et par kritikere har pekt på at du nesten blir for flink med dine ord, språket spiller som et orgel på sanseinntrykk, men er det bare pynt? Lurer det en tomhet bak?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Nei, hvert ord og hver setning er nøye tilhogd. Jeg synes ikke selv at det er noen overdådighet i det, men det er mange store følelser, og den slags tror jeg en del kritikere har problemer med. Jeg er ikke så redd for de store følelsene lenger, de får slippe til.

Eventyr

Historien om Titanics forlis utgjør ikke mer enn et par sider mot slutten av romanen, men isfjellet rommer et skip og en død sjømann, som våkner til liv etter hundre års ensomhet, og det er denne sjømannen, eller hans ånd, en engel, som er bokas forteller. Sjømannen flyter i land ved et lite kyststed, Kikhavn på Sjælland. Her er en tolv år gammel gutt, Malte, på ferie. Bokas eventyr utspilles mellom disse to planene, fortellerens tidløse posisjon og guttens bundethet til et lokalmiljø og livet på et pensjonat. Malte er imidlertid fylt av en drømme- og fantasiverden som gjør at de to kan møtes som streif mellom flere verdener. Det blir et eventyr om det timelige og evige - et dobbelt univers, flettet sammen som til en vev. Og det sammenbindende er sansenes rikdom.

- Du lar gutten være tolv år i 1912, like gammel som århundret, og vi er i det året Titanic forliste, det er som om det i dette ligger en annen måte å skildre vårt århundre på enn den mer entydige tilnærming til teknikk og fakta?

- Det kan være riktig. Jeg liker ikke den minimalistiske tilbakeholdenhet, den slags har vi så altfor mye av. Jeg håper å formidle en skjønnhet i tilværelsen, en skjønnhet næret av en smerte. Maltes sanselighet får tida til å stå nesten stille, han har det så travelt med sine sandslott at han glemmer å spise. Jeg ønsker å få fram denne sanseligheten for å fortelle at det fins grenser for «virtual reality», men da gjelder det å åpne seg for spennet i den menneskelige sanseligheten. Det gjør tilværelsen rikere.

- Er sanselighet bare et annet ord for natur?

- På en måte ja, men jeg synes ordet natur blir for elementært, for flatt, liksom.

Ømhet

- Det er en særegen ømhet i bokas tone, varsler den en ny stil?

- «Prins» er kanskje en ny begynnelse etter trilogien «Vaniljepiken», «Den tolvte rytter» og «Brev til månen». De bøkene forløste et personlig smertepunkt. Jeg kjenner meg ferdig med det mer selvbiografiske og er blitt mer fri til å hengi meg til eventyret og fiksjonens muligheter. Jeg kan være mer lekende. Og jo, du har rett, jeg tror det er en ny ømhet i denne boka, en annen vilje til å være voksen. Voksen i stedet for evig ung.

- I 1912 kom også den østerrikske forfatteren Rilkes første Duino-elegi, som ligger som en nerve under romanen. Først i de aller siste linjene henter du fram ord som disse fra Rilke: «Vi faller alle. Denne hånd vil falle. Se på de andre, se: det er i alle ... Dog er det een, og altings falden ender uendelig forsiktig i Hans hender.» Din roman slutter med et snøfall innendørs! og siste linjen lyder: «Jeg vender håndfladerne og tager imod alt, som falder.»

- Vi har så vanskelig for å ta imot det som kommer, det som faller, det som er menneskets vilkår, og kanskje kan vi ikke gjøre det før vi har forlikt oss med det øyeblikk da alt forgår. Makter vi ikke den forsoningen, blir det som å leve i frykt.