Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Ibsen er engelsk»

Underholdende og lærerik bok om Ibsen og London for hundre år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mer om boka: Intervju/nettmøte med Tore Rem

BOK: Her i Norge gikk Henrik Ibsens vei til anerkjennelse temmelig raskt. I 1851, bare 23 år gammel og med kun «Catilina» og «Kjæmpehøjen» bak seg, ble han ansatt som husdramatiker ved Ole Bulls nye teater i Bergen.

Allerede da han forlot byen seks år seinere, ble han omtalt i bladet Bergenseren som «den nu utvilsomt største norske dramatiker».

Med regelmessige oppsetninger fikk han hjelp og oppmuntring fram til det store gjennombruddet kom noen få år seinere med «Brand», og kun 33 år gammel ble han tildelt dikterlønn på livstid. Sammen skaffet «Brand» og «Peer Gynt» ham et stort navn i Skandinavia.

Gjennombruddet

Tidlig på 1870-tallene fikk han også et gjennombrudd i Tyskland takket være Hertugen av Meiningen og hans private teatergruppe. Bare England lot vente på seg.

Men så kom den første ordentlige oppsetningen av «Et Dukkehjem» i London i 1889, og med dens succès de skandale fikk Ibsen endelig tilgang til hele den engelskspråklige verden.

Det er denne gjennombruddsprosessen Tore Rem dokumenterer i «Henry Gibson/Henrik Ibsen» ved bruk av oversatte artikler, anmeldelser og private brev.

BRITENE HUDFLETTET IBSEN: Tore Rem har samlet og oversatt tekster som viser den saftige kritikken av Ibsen og det norske i England på 1880-tallet. Foto: LARS EIVIND BONES
BRITENE HUDFLETTET IBSEN: Tore Rem har samlet og oversatt tekster som viser den saftige kritikken av Ibsen og det norske i England på 1880-tallet. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Undertittelen er «Mottakelsen i Storbritannia 1872-1906», og bidragene er samlet i fem bolker som spenner fra Edmund Gosses første oversettelse av et Ibsen-dikt fram til det Rem kaller «Ibsen-kanoniseringen» og hans død.

Hver bolk skal belyse hvordan Ibsen i tur og orden ble tatt til inntekt for feministene og sosialistene så vel som dekadenter som Ernest Dowson og Aubrey Beardsley, som en stund møtte opp på teatret med moteriktig vinløv i håret.

«Ibsen er engelsk» lyder den første setningen i innledningen, og det ligger en unik sannhet i ordene.

Det norske i England

Av andre samtidige store, er det kun Tsjekov som kom i nærheten av å bli æres-engelskmann som ham.

Hans ufattelig store berømmelse og hans vedvarende popularitet i England er hovedårsaken til at klisjeen om nordmenn som et pessimistisk og innadvendt folkeslag hevder seg den dag i dag.

Han skapte det bildet engelskmenn har av nordmenn. Bildet ble forsterket av Edvard Munchs malerier og et par innlånte svensker (Strindberg, Bergman), og bekreftet i nyere tid av Norges VM-innsats i 1994 og Jon Fosses valg av tematikk som dramatiker.

Rem har et avslappet forhold til Ibsen. Side om side med alvorlige essay og kommentarer fra slike som William Archer, Henry James, Clement Scott og George Bernard Shaw finner han plass til et stort antall mindre formelle utsagn fra kritikere, fiender og helt vanlige mennesker som tilfeldigvis interesserte seg for Ibsen. Blant disse er noen av de første Ibsen-parodier, som J.M. Barries «Ibsen\'s Ghost» og F. Ansteys serier med Punch-parodier. Dessverre virker de ikke særlig morsomme nå. Seinere absurdister som Stephen Leacock og Woody Allen treffer bedre.

Høydepunkter

Rems beskrivelse av Sir Walter Alexander Raleigh som «den første professor i engelsk litteratur ved Universitet i Oxford» er en interessant påminnelse om hvor nylig interessen for bøker er blitt profesjonalisert på denne måten, og om hvor lang tid det tok før litteraturforskere begynte å uttale seg som vitenskapsmenn:

«Jeg er glad for at han er død», var professorens reaksjon på Ibsens bortgang i 1906. «Noen gode mennesker likte bøkene hans. Han appellerte til deres stupide sider».

Litteraturvitenskapelig er det ikke, men man forstår hva han mente om Ibsen.

Blant andre høydepunkter er en engelsk dame som treffer Ibsen i Norge og får ut av ham en rørende hyllest til England som et land hvor det beste arbeid ble utført «av mye eldre menn». Han skulle svært gjerne dratt til England, fortalte han - «og særlig ville jeg møte deres gamle menn». Men han kunne ikke engelsk og det ble aldri noen Englands-tur på ham.

Opposisjonen

Det er pussig å reflektere over at anglofoben og pangermanisten Knut Hamsun var så dårlig i tysk at han måtte skrive til sine utenlandske forbindelser på engelsk, mens anglofilen Henrik Ibsen, som var så god i tysk, beklager seg om og om igjen til sine engelske venner og støttespillere om hvor håpløst dårlig han er både til å skrive og tale deres språk.

Utvalget belyser hvor mangefasettert opposisjonen til Ibsens stykker var.

Visst ble enkelte moralsk forarget av innholdet i stykkene, noen til og med av at karakterene på scenen drakk så mye. Men det var like mange som fant Ibsen udugelig som dramatiker og protesterte på rent estetisk grunnlag. Atter andre slet med et troverdighetsproblem når de ble konfrontert med Ibsens usikre grep om samtidas vitenskapelige teorier, særlig når disse ble tildelt så sentrale roller i handlingen som pipa i «Gengangere», utviklingslærdommen i «Fruen fra havet» og påstanden i «Vildanden» om at skadde ender tar sitt liv.

Bidragene her viser i hvilken grad skeptikerne så på Iben, mens entusiastene så med ham. Og hele samlingen viser hvordan entusiastene - ibsenites som de ble kalt - i kraft av sin entusiasme, ergret de konservative i minste like høy grad som selve stykkene.

Apen kloakk

Clement Scotts beryktede angrep i Daily Telegraph på «Gengangere» som «en åpen kloakk, et avskyelig ubandasjert sår» osv. er naturligvis tatt med her. Uansett hva man ellers måtte si om det, er det forfriskende å lese noe slikt i ei tid da de fleste av oss heller vil dø enn å uttrykke moralsk forargelse over noe som helst.

Bakom Scotts kritikk ligger noe de andre konservative kritikerne her er opptatt av - at det sosiopolitiske ikke hører hjemme på scenen. På teatret skal man underholdes. På teatret skal man gråte og le, men ikke tenke. Med Ibsen sto plutselig et fristed for fall. Den stadige politiseringen av rockemusikken siden 1970-tallet framkaller noe av den samme reaksjonen hos de av oss med mer kulturkonservativ legning - at alvoret er bra, med at det ikke hører hjemme her.

Oppslagsverk

Siden boka på mange måter er et oppslagsverk, er det en glede å se at et norsk forlag i det hele tatt utstyrer den med et ordentlig register - det er beklageligvis ikke alltid tilfellet. Notatapparatet bakerst i boken er også nyttig, til tross for enkelte pussigheter.

Å omtale W.S. Gilbert som «det viktorianske teatrets fremste komiske forfatter» uten å nevne partneren Sullivan er som å nevne salt uten å ta med pepper. På s.71 blir teosofen Annie Besant til en han, og når Rem på s. 37 nevner en oversetter ved navnet «Peter Hall» er det sannsynligvis Penguin Classics oversetter Peter Watts han tenker på.

Kan hende det er litt vel mye Gosse, Archer og Shaw i «Henry Gibson/Henrik Ibsen». Som oftest er de på krigsstien, særlig de to sistnevnte. Dessuten mistenker man etter hvert en entusiasme som aldri synes å dabbe av med åra.

Påfallende ofte er det rundt «Et Dukkehjem», «Gengangere» og «Hedda Gabler» debatten kretser, men slikt er jo historisk betinget.

Begeistring

Ved et par anledninger uttrykker både Archer og Shaw seg om den «andre» Ibsen og «Peer Gynt», og det er her deres begeistring virker mest uforbeholden. I det store og hele er dette en underholdende og lærerik bok som forteller mye om både Ibsen og det londonske samfunnet for hundre år siden. For alle som har sans for britisk overstatement, så vel som det mer kjente understatement, er det også tidvis en meget morsom bok. 

Robert Ferguson, som anmelder Rems bok, er født i England i 1948 og studerte skandinavisk litteratur i London før han kom til Norge i 1989. Han har skrevet biografier om Knut Hamsun, Henry Miller og Henrik Ibsen.

FREMMED GÆRNING: Ibsen ble presentert og forstått som sosialist i England. <a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/27/477999.html">Tore Rem forteller.</A>