Ibsen for gammel - og Ibsen for ung

Ibsen hadde rett - framtida tilhørere kvinnene.

BOK: Du skal alltid dømme ei bok ut fra sitt omslag: Helge Rønnings tre damer sitter korsettstramt og borgerlig forknytt med masse fjær i hatten og diskuterer et teaterprogram. Hanne Andrea Kraugeruds tre kvinner er utklippet, i svart silhuett mot blå bakgrunn. De er moderne, dristige og sensuelle.

Professor Rønning leser Ibsen i lys av modernitetens framvekst på 1800-tallet, mens filosofistipendiat Kraugerud er møkk lei professorer som leser Ibsen i lys av alt mulig rart, spesielt veldig gamle dager.

Rønnings bok er på 444 sider, og han bruker et språk som i beste fall kan karakteriseres som stivt. Kraugeruds knappe 114 sider inneholder velformulerte fraser som «å snakke piss», «udugelig hurpe» og «ikke noe på\'n».

Hva frister mest?

Grundig

Bak «Den umulige friheten» ligger mange års studier av dikteren og hans samtid. Resultatet er et grundig og kildetungt referanseverk fri for dristige nytolkninger av Ibsens verker. Rønning gir verdifull innsikt til framveksten av det moderne samfunn fra midten av 1800-tallet; forholdet mellom individ og samfunn, likestillingskampen, sosiale forskjeller. Rønning løfter Ibsen opp på den europeiske scenen han hører hjemme og minner om at Ibsen ble en «internasjonal forfatter delvis ved å henge ut sin egen nasjon».

Faren med den historieorienterte litteraturlesningen er naturligvis at Ibsens radikalitet framstår som utdatert og konserverende. Norge for 100 år siden er et annet land. I dag er for eksempel ikke alle like komfortable med at Ibsens kvinner gjennomført blir framstilt som ofre.

Underfundig

En av dem er Hanne Andrea Kraugerud. Gjennom radikale nylesninger av Ibsens kvinneskikkelser, ønsker hun å få Ibsen til å framstå som postmoderne og estetisk relevant.

Dermed bryter hun med Ibsen selv, fordi det ofte er kvinnene «han har denne leie tendens til å legge snusfornuftige, bråmodne innsikter i munnen på».

Kraugerud bruker «Fru Inger til Østråt» og Jonas Gahr Støre til å diskutere kvinners forhold til karriere og omsorg i dagens samfunn, mer spesifikt kunsten å skille mellom sine private og offentlige roller.

Essayet munner ut i et oppgjør med ideen om at det er viktig å være seg selv hele tida dagen lang, som moralen i Peer Gynts jakt på løkens egentlige innerste kjerne, en «kjøttetende, autensitetsjagende slyngplante, som alltid tar siste stikk i enhver konfrontasjon, en magefølelse som trumfer igjennom alle argumenter, konsekvenser og målsetninger».

Uheldig

Dette er med andre ord bøker som utfyller hverandre, må Gyldendal ha tenkt. Som for å understreke forskjellen, har de bare sendt den ene til manusvaskeriet. Rønnings setninger framstår som ganske ubehjelpelige og uredigerte. Dernest er det skrivefeil på nesten annenhver side. Punktum, komma og småord mangler her og der, eller svever i løse luften. Den danske forfatteren Henrik Pontoppidan ble født i 1857 og døde i 1943, ikke 1847 og 1953. August Strindberg får morsomt nok navnet Stridberg i en fotnote. «Et dukkehjem» hadde trolig ikke premiere i København i 1979. Det heter «å sette spørsmålstegn», ikke «stille». «Ifølge» i ett ord, ikke to, med mindre man er «i følge med noen». I tillegg til språklig slurv, inneholder den en og annen platthet: «Ibsens karakterer er fulle av hemmeligheter». Uheldige kombinasjoner, men ingenting som ikke kan ryddes opp i til neste Ibsen-jubileum.

Veldig heldig

Kraugerud, derimot, har danset tarantella på tastaturet.

Dette er personlige essays på sitt mest fruktbare; frekt, oppfinnsomt, respektløst og overraskende - med stor humrefaktor, som når hun skriver om Ibsens kvinner som får ting for seg:

«De [kvinnene] begynner å prate om modenhet, plutselige omvendelser, refleksjon og innsikt, og stykkene faller som steiner, i takt med den påfølgende, innforståtte hmmmingen mellom blåhårede hoder oppover benkeradene i Nationaltheatret». Kraugeruds fundering henvender seg til et annet publikum og er skrevet ut fra andre akademiske idealer enn Rønnings bok, men likevel:

Dette er fadermord, knockout og utklassing i ett. Ibsen mente framtida tilhørte kvinnene og arbeiderne. Han hadde i alle fall rett i det første.